Av og til svelger mannen min tyggisen sin. Med vilje. Og kvar einaste gong blir eg like imponert. Det er liksom noko veldig tøft med å berre svelge ein tyggis sånn utan vidare.

Sjølv har eg aldri svelgd ein tyggis i heile mitt liv. Grunnen? Barnelærdom. Eller, lat oss ha eit ganske stort hermeteikn rundt ordet «lærdom». Eit rettare uttrykk er vel heller løgner.

Foreldra mine laug i meg som barn at dersom ein svelger tyggisen får ein makk i magen. Og det gjorde så djupt inntrykk på meg at eg den dag i dag ikkje får meg til å svelge tyggisen, om eg er aldri så lei av han. Ungar blir fortalt eit utal løgner av foreldra sine og andre vaksne når dei er små. Det er godt meint, sjølvsagt. Eller, i alle fall ikkje vondt meint. Anten vil dei ha fred, eller få ungane til å oppføre seg betre, og kva er vel då ei kvit løgn i ny og ne?

Til dømes blir alle ungar fortalt at ein ikkje for alt i verda skal ete snø. (Har alle vaksne gløymd kor godt snø smakar?) Eg elska det, men dei vaksne rundt meg brukte tyggisargumentet her også: et du snø får du makk i magen. Jaha, tenkte eg, og spytta snøen ut igjen. Stort sett. Eg lurte kanskje i meg ein og anna munnfull, i djupaste løyndom, men makk i magen merka eg heldigvis lite til.

I barnehagen fekk eg høyre at dersom eg åt frøa i eplet ville det vekse eit epletre ut av magen min. Det var vel meir ei skrøne enn ei løgn. Eg tok det i alle fall svært bokstaveleg og var veldig nøye med å pirke bort alle frøa, for greiner ut øyra og munnen freista lite.

Den største løgna av dei alle var den eg hadde mest vondt for å gje slepp på. Som ungar flest tykte eg at skorpene på skjeva var heilt unødvendig å ete. Det var jo ikkje noko godt. Men mor mi hadde vore ute ei vinternatt før og visste råd: «Ane, viss du et skorpene dine, blir du kjempeflink til å synge. Like flink som Sissel Kyrkjebø!».

(Dette var kort tid etter at teiknefilmen Den lille havfruen hadde kome ut, der Sissel Kyrkjebø gav stemme til havfrua, så dette gjorde naturleg nok eit sterkt inntrykk på meg.)

«Er det sant?», spurde eg skeptisk og såg ned på dei tørre skorpene på fatet.

«Kors på halsen», sa mamma. «Sissel Kyrkjebø åt alltid opp skorpene sine. Ho åt brent mat også. Det var slik ho blei så flink til å synge».

Så kva anna var det å gjere enn å stappe i seg skorpene? Den dag i dag tvingar eg alltid i meg heile brødskjeva, sjølv den dumme skorpa.

Men du mamma? Den songstemma til ho Sissel ventar eg enno på, gitt.