Turid Breidalen hadde denne kommentaren på trykk i Fjordenes Tidende fredag:

Jeg leste på nettet i forrige uke at nå skulle alle sertifikat sjekkes. De som ikke visste hvor lenge de hadde lov å kjøre bil, burde finne det ut. Mitt sertifikat ligger alltid i bilen, og jeg hadde ikke sett på det på mange år. Dessuten er jeg 72 år. Så jeg tenkte at det var best å sjekke hvordan sakene sto.

Jeg hentet inn sertifikatet, men innrømmer at jeg forsto bedre de gamle som var større og som så ut som en liten bok. Men jeg leste meg til at i kolonne 11 skulle det stå hvor lenge jeg hadde rett å kjøre bil.

Du store verden! Der sto det at jeg hadde sertifikat til 17.02.2045, altså til jeg var nøyaktig hundre år. Jammen liker jeg Statens vegvesen veldig godt. De har forstått at jeg er svært avhengig av førerkort. Både privat, og når det gjelder det jeg brenner mest for, loppemarkedet til Sogn og Fjordane Parkinsonforening som nå skal flyttes til Raudeberg. Det er klart jeg trenger å kjøre bil!

At de tror jeg blir hundre år er også svært hyggelig. Så hipp hurra for Statens vegvesen.

Jeg er faktisk flink til å kjøre bil. Vi bor i et trafikkert kryss i gate 3. Hver gang jeg skal ut av tunet, må jeg sikte godt for å treffe den innsnevrede utgangen, og jeg må kjøre rett ut i et vegkryss som ofte er fullt av biler, skoleelever og andre gående. Dette har jeg gjort i tiår etter tiår uten at det har gått galt. Så jeg pleier å si at jeg er blant de 20 prosent beste bilførerne i Norge. Det mener jeg også.

For noen år siden laget Grim Leivdal og jeg noen cd-er. Han er morsom og kjekk, men kan være litt småfrekk og nebbete av og til. Han ler godt når det blir snakk om de 20 prosentene. Det er akkurat som han ikke tror noe særlig på det, og så tuller han og tøyser han med kjøreferdigheten min. En dag sa han til meg: «Ja, men kjørte du strålende da du kjørte utfor i Nygårdssvingene midt på natta og blei hengende fast i et tre?» Da så jeg strengt på han og sa: ”»Nei, men da kjørte jeg ikke. Da sov jeg!» (Men det var jo helt forkastelig selvfølgelig. Jeg vraket bilen også, og mistet sertifikatet.)

Utenom denne hendelsen har kjøringa mi gått utmerket. Et lite uhell må kunne tåles. Vi har lange avstander og bratte bakker, så førerkort og bil er absolutt nødvendig. Og det gir mye spenning i hverdagen. Vi bor nederst i en bratt bakke (Halsbakken) og der har vi bodd siden 1973. Sytten biler har i årenes løp endt inne på tunet vårt eller i gjerdet. Men alle har ringt på og sagt ifra.

God helg!