Anita Orheim Perrone (tidl. Anita Myren Refvik) har dette leserinnlegget på trykk i Fjordenes Tidende tirsdag:
«Tidligere kjent som ...»
Vi mennesker liker ikke særlig godt endringer med mindre de er selvpåførte, og de fleste av oss er notoriske vanedyr. På butikken handler vi på autopilot det samme pålegget gang etter gang. En går kanskje på ei fast side av Gate 1 etter Postkrysset eller velger alltid så å si samme type sko.
Hvorfor? Det fungerer, det er forutsigbart og en slipper som regel skuffelser.
Når vi opplever endringer settes vi ut av komfortsonen vår, og vi blir utfordret til å tenke nytt. Men hva skjer når det kommer mange endringer så å si på en gang?
Snart blir vi en del av Hordaland og kommunene skifter både innpakning og innhold. Ikke nok med dette, men FM-nettet er nå slukket, Reitan-klanen har laget syltetøyrøre for oss som handler på autopilot, og vi har fått nye husnummer og veinavn.
Ja, det er ikke rart folk er gretne og oppskaket. Det er jo litt som å riste på ei snøkule der alle delene inni ikke er limt fast, men flyr svimlende rundt i snøkava.
Forvirring oppstår som regel i lag med endringer. Navigeringssystemene på Google er ikke helt oppdaterte på nye husnummer og veier i kommunen. Plutselig står taxien langt bort i gata en morgen det høljer ned, eller en nabo får en mystisk bukettleveranse på døra med kortet: «Happy Valentines» – Usignert ... Kan bli uro i hjemmet av mindre!
Hvor kommer du ifra?
«Jeg bor i Hordaland, tidligere kjent som Sogn og Fjordane i Kinn kommune, tidligere kjent som Vågsøy kommune. Vi er nå slått sammen med det som før var kjent som Flora kommune, men nabokommunene våre er Eid og Selje. Nei! Beklager meg, jeg mener Stad kommune».
Vi nærmer oss med raske skritt en forvirrende innkjøringsfase for hjernen og alle oss andre … Kanskje var det slik Prince hadde det etter han skiftet navn til «The Sign»?
Om alle disse endringene om sammenslåing er så gode, tror jeg ikke, men det er selvsagt fordi jeg ikke har fått velge dem selv. Uavhengig av dette, velger jeg å utfordre hjernen min til å sette situasjonen vår i et større perspektiv. Endringer er en naturlig del av utviklingen til alle kulturer og samfunn. Det er vel dette snart ti år med studielån har lært meg. Vi kan ikke motsette oss endringer, for da stagnerer vi. Samfunn er dynamiske. Ingen av oss er slik vi var for tjue år sida heller, vi utvikler oss gjennom nye erfaringer – både gode og dårlige erfaringer. Slik er det med kulturer og samfunn også.
Et eksempel på denne utviklingen er at småbarna våre vil se på vår nye konstruerte kommunetilværelse som naturlig, fordi de ikke husker noe fra før fylkes- og kommunesammenslåinga. De vil nok undre seg over hvorfor vi voksne jamrer om at alt var bedre før. Besteforeldre forklarer med ei tåre i øyekroken at i tillegg til alt dette, måtte de ut og kjøpe ny radio og at bestefar måtte opp med stigen på veggen for å ta ned de fine keramikktallene de kjøpte på Kanariøyene. Ungene våre vil sikkert himle med øynene og lure på om vi alle sammen rett og slett har klikket.
I påvente av flere endringer, rusler jeg på mi faste side etter krysset ved banken, tidligere kjent som postkrysset, i mine svarte sko. Etter en svipptur innom butikken på autopilot- modus blir det middag i dag og. Veien hjem finner jeg heldigvis fortsatt, uavhengig av nummeret på husveggen. Uavhengig av endringene, så er jo det viktigste fortsatt her: vi som bor her, folket som er drivkrafta og sjela til stedet.