Måløyjenta, som etterhvert skulle slite med spiseforstyrrelser og angst, forteller at utfordringene startet helt uskyldig.

– Å spise sunt og trene hardt, det var en god idé, tenkte jeg. Jeg ville prestere enda bedre og nå målet mitt om å bli best i fotball. For meg startet det ikke som et slankeprosjekt.

I ettertid ser hun alt klarere.

– Jeg har alltid trivdes med å holde på for meg selv, med små og store prosjekt. Men jeg blir lett besatt av ting. Sånn sett var jeg kanskje disponert for dette.

Smalt da hun flyttet

I barne- og ungdomsårene i Måløy gikk det i fotball, fjellturer, venner og alt det som ungdom er opptatt av. Det var først da hun flyttet til Sogndal som 16-åring for å gå på idrettslinja at problemene eskalerte.

– Jeg hadde jo allerede på barneskolen begynt å bli opptatt av et sunt kosthold, og kuttet ut den ene matvaren etter den andre. Da jeg flyttet, eskalerte det. Der var ingen mamma og pappa til å passe på.

Over tid ble det for lite mat og søvn og for mye trening for den aktive jenta. Så smalt det.

– Jeg var hjemme i Måløy og hadde gått på sparebluss lenge for å kunne spise i en bursdag jeg skulle i. Det endte med kollaps og innleggelse på sykehus.

Hun var syk i over en måned, og selv om foreldrene mistenkte mer enn matforgiftning, hadde ikke Isabelle innsett omfanget ennå.

– Jeg ville tilbake på skolen og ta igjen det tapte. Jeg fortsatte bare i samme spor, jeg måtte få nok energi til å fortsette prosjektet mitt, trene hardere, spise enda sunnere. Jeg blir litt flau når jeg tenker på det nå, men da følte jeg at det største problemet var at jeg hadde havnet bakpå.

Etter kort tid oppstod nye problemer. Isabelle trente så hardt at hun fikk kronisk beinhinnebetennelse og en skade i leggen så alvorlig at hun ble anbefalt operasjon. Idrettslinja ble en umulighet og Isabelle flyttet hjem til Måløy der hun fullførte allmennfag ved MVS.

– Det var et nederlag for meg. Men jeg kjørte på som før med styrketrening som mitt nye fokus. Men gradvis ble dette med mat litt bedre. Det begynte å gå opp for meg at jeg ikke ville nå målene mine ved å spise lite og trene mye. Men det jeg ikke gjorde, var å reflektere over at dette ikke bare gjaldt mat. Jeg holdt på sånn på alle områder.

Etter et år i Frankrike, og i gang med jusstudier i Bergen, smalt det igjen.

– Jeg hadde skjønt at kroppen måtte ha mat, men jeg hvilte ikke nok. Jeg har aldri vært god til å prioritere søvn.

Fikk angstreaksjon

På ferie med familien i Spania fikk Isabelle alvorlige pustevansker under en middag. Familien slo seg etter hvert til ro med at det var en allergisk reaksjon på maten. Men noen dager senere skjedde det igjen.

– Jeg fikk ikke puste, lå bare og skalv og svettet, og var helt borte. Jeg tålte verken lys eller lyd. Sov nesten ingenting.

Med de sterke fysiske utslagene var det vanskelig for Isabelle å tro noe annet enn at dette var et fysisk problem, og over de neste månedene tok hun alle slags prøver og tester, men ingen fant noe galt. En sykepleier og lege under oppholdet på nevrologisk avdeling i Førde som hintet om egne reaksjoner på stress fikk Isabelle til å tenke litt mer, men det var ikke før hun var hjemme i Måløy igjen og endte opp hos en lokal lege, at hun fikk svar.

– Jeg tenkte at enten var jeg gal eller så hadde de ikke funnet den egentlige årsaken på noen av prøvene. Men så forklarte legen de fysiske reaksjonene. Jeg hadde satt kroppen min i beredskap, og adrenalin ble pumpet rundt i systemet som om jeg skulle i min livs kamp. Jeg er så glad for at hun sa dette. Det hjalp meg masse.

Den akutte situasjonen førte til at Isabelle måtte ta det neste studieåret på skolen over to år. Hun ble sykmeldt og brukte lang tid på å begynne og orke ting igjen, helt enkle ting.

Og hun fant andre ting som også tilførte livet mening.

– Jeg begynte med frivillig arbeid, hjalp folk som hadde utfordringer innen rus og psykiatri. De tenkte nok på mitt liv som perfekt, og visste ikke hvor mye det hjalp meg å få være sammen med dem. Det ga meg en ny dimensjon og et nytt perspektiv på skole og hverdag.

– Er du frisk i dag?

– I dag vet jeg hvor galt det kan gå om jeg ikke lytter. Jeg kan ikke overkjøre kroppens signaler om at den er trøtt, sulten og sliten. Nå er målet å ikke havne i en slik situasjon igjen, og det nye prosjektet mitt er å holde balansen, smiler Isabelle.

Burde ha snakket med noen

Isabelle Aarvik mener det absolutt er stor hjelp i å snakke med fagpersonell, men har selv vært dårlig til å følge egne råd her.

– Jeg burde jo absolutt ha snakket med noen, men jeg motarbeidet behandling så hardt. Jeg trodde jo det var alle andre det var noe galt med, ikke meg.

Hun endte opp med å snakke med studentpsykologen til slutt, men følte det var mest for å berolige venner og familie.

– Selv følte jeg det var meningsløst. At jeg kastet bort både min og behandlerens tid. Jeg var redd for å bli sykeliggjort og ville bare være normal. Jeg var ikke mottakelig, men jeg kunne kanskje ha spart meg noen år om jeg hadde vært det, sier Isabelle, som tror personkjemi i møte med behandler spiller en stor rolle.

I ettertid har også venner sagt til Isabelle at de har skyldfølelse for at de ikke så at hun slet og grep inn.

– Om noen stilte spørsmål, holdt jeg fast på at alt var fint. Jeg ville ikke ha noens hjelp.

– Hva med foreldrene dine, mistenkte de noe?

– Å ja, de følte på dette lenge før jeg flyttet. Fra første året på ungdomsskolen da jeg omtrent bare spiste havregryn og eple. Det var veldig vanskelig for dem. De kunne jo ikke tvinge meg til å bo hjemme eller gå i behandling.

– Visste du selv, et sted langt der inne, at det du drev med ikke var bra?

– Jeg visste nok, når jeg gikk på skolen for å starte dagen med to timer trening med kun ett glass juice i magen, at det ikke var bra. Men jeg tenkte at om jeg skulle nå målene mine, så var det sånn det måtte være. Det var jo helt feil.

Trivdes med mye å gjøre

Det er viktig for Isabelle å presisere at hun trivdes med en hektisk hverdag. Men likevel smalt det.

– Ofte ligger fokuset på at stress er negativt. Men jeg trivdes jo med å ha mye å gjøre. Det var ikke slik at jeg gikk rundt og hadde det dårlig i disse årene.

Hun tror mange tenker at dette ikke kan skje dem fordi de trives med et høyt tempo.

– Slik var det for meg også. 90 prosent var positivt stress. Men resten, kombinert med lite mat og søvn, fikk det til å bikke over, sier Isabelle, som også trekker fram ytre press som en årsak til at flere sliter.

– For min del startet det innenfra, men unge i dag må forholde seg til at det florerer dårlige ideer i sosiale medier om hvordan de kan bli bedre, smartere, og penere. I stedet for å fortelle dem at de er gode nok.

Mandag 13. mars holder Isabelle Aarvik foredag under temakvelden "Når å prestere blir å overprestere" i Samfunnshallen i Vågsøy.

På talerlisten står også ledende helsesøster i Vågsøy, Turid Blålid, Mary Ann Refseth fra Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk på Nordfjordeid og Eirin Rise fra Antidoping Norge.