I januar ble mannen fra Finnøy nord for Stavanger pågrepet hjemme, satt på glattcelle i to dager og varetektsfengslet i to uker i full isolasjon.

– Jeg følte meg trengt opp i et hjørnet og trengte å komme meg vekk litt, sier 37-åringen til Stavanger Aftenblad.

I gjestehavna i Måløy ligger en 27 fot lang Viksund Columbi seilbåt med to knuste ruter. Foran rutene er det plassert røde puter. De knuste rutene forteller en dramatisk historie om en kamp på liv og død. Men putene reddet trolig livet til 37-åringen.

– Det var ikke vår fortjeneste at han overlevde. Han fortalte om 10 meter høye bølger. Har du sett hvordan båten hans ser ut? spør skipsfører Håkon Hansen på redningsskøyta «Halfdan Grieg».

De aller fleste trodde at 37-åringen fra Finnøy allerede var død. I drukningsstatistikken til Redningsselskapet for mars står 37-åringen oppført som en av sju druknede, etter at han ble meldt savnet 18. mars.

«Mann 37 år, savnet. Arbeidsbåt funnet med motoren i gang i fjæresteinene utenfor Finnøy og Helgøy. Leteaksjon uten resultat», står det i statistikken.

Ble funnet på pub

Første påskedag, knapt en måned seinere, gjenoppsto han på en pub i Måløy, etter at vitner gjenkjente ham og meldte fra til politiet. Egentlig kom han seilende inn til Måløy på skjærtorsdag. Forstaget på master hadde røket, begge storseilene hadde revnet og både Volvo-motoren og den ekstra påhengsmotoren om bord var oversvømt av sjøvann og ville ikke starte. Da han seilte innover fjorden, med en liten fokker som storseil, gikk det så sakte at vitner meldte fra om en mulig førerløs båt som var i drift. Redningsskøyta rykket ut og ble tauet ham inn det siste lille stykket til gjestehavnen fem minutter unna. Da var det over to uker siden sist han hadde vært i land på Fitjar og bunkret mat og drikke.

– Jeg kunne se gjestehavnen og det var ikke lange slepeturen de tok. Jeg kunne seilt inn selv og hadde vind til det. Men akkurat da var jeg lei av å seile.

Siden det var skjærtorsdag var det meste stengt, men han fikk kjøpt seg det mest nødvendige på en bensinstasjon. I det verste uværet på sjøen spiste han bare smultringer. Det var det han hadde for hånden i alt kaoset og rotet om bord, med to knuste ruter og vann både i skuffer og skap. Det eneste tørre stedet var i kahytten der han lå og prøvde å sove seg gjennom uværet.

Da han kom i land, hadde han problemer med å gå skikkelig på føttene. Det var ikke fordi han hadde drukket. Men på kvelden gikk han på pub. Det var aldri planen å havne i Måløy.

– Det var godt å komme i land. Jeg er glad jeg kom meg gjennom, sier 37-åringen.

Han meldte aldri fra hvor han skulle dra. Egentlig hadde han ingen bestemt plan i starten. Den ble til underveis. Han ville bare komme seg vekk litt. Trengte en liten ferie. En pause. Litt tid til å føle seg fri fra alt. Han ønsker ikke å gå inn på alle detaljene rundt forsvinningen eller hvordan han tenkte. Men han følte seg trakassert av politiet etter at han ble pågrepet og siktet for oppbevaring av kjemikalier og ammunisjon i januar, og han følte at framgangsmåten til politiet skapte unødvendig mye spekulasjoner i lokalmiljøet om hva han egentlig drev med.

– Jeg har utdanning innen kjemi og har alltid vært opptatt av eksperimenter og kjemiske stoffer. Jeg har samlet på ulike kjemikalier siden jeg var ti år. Så ble jeg plutselig pågrepet av politiet og sett på som terrorist. Jeg ble kastet på glattcelle i to dager og ble fengslet i to uker i full isolasjon. Folk samler på ulike ting. Noen samler på mynter. Andre samler på frimerker. Jeg samler på metaller, grunnstoffer og kjemikalier. Det burde politiet ha sett. Det var så gale at de fikk bombegruppen fra Oslo til å komme til boligen min i hvite drakter, og folk lurte på hva som skjedde. Jeg følte meg trakassert av politiet i Stavanger, og ingen fikk vite noe på mange uker. I et lite samfunn blir det mye spekulasjoner om hva det var. Jeg følte jeg ble trengt opp i et hjørne og følte at jeg måtte komme meg vekk litt, sier 37-åringen.

Seilte mot Færøyene

Det var først når han hadde seilt et stykke langs kysten og kom til Fitjar, at han fikk en idé om hvor han ville dra. Verken familie, venner, kolleger visste hvor han var eller hvor han var på vei. Hadde det ikke vært for et uhell med båten og uværet som møtte ham nordvest for Shetland, hadde han aldri dukket opp på en pub i Måløy i påsken. Egentlig hadde han kurs et helt annet sted. Et sted lenger vest, der nordmenn har dratt i mer enn 1.000 år – Færøyene.

– Jeg synes det er fantastisk å se hvor langt du kan seile uten å bruke en krone, sier 37-åringen.

Han hadde hørt en historie om et lasteskip som skulle frakte Viksund-båter til Færøyene. En av båtene falt av på turen og forsvant i en storm som raste. Da de fant båten etterpå, var den like hel. Han vet ikke om historien er sann. Men han er sikker på at båten han selv seilte, ville gått ned om å han ikke hadde fått dekket til to vinduene som knuste i bølgene.

– Hadde jeg ikke fått ting foran vinduene, hadde båten sunket i bølgene. Jeg vil anslå at de var ti meter høye. Det er som å bli truffet av en bil. Kreftene er så enorme at hele båten blir flyttet mange meter når bølgene bryter og treffer. Jeg følte meg som en pingpongball der jeg drev ute i sjøen uten å kunne gjøre noen ting. Vinduene fikk mange trøkker før de ga seg. De knuste klokken tre på natten. Jeg visste at det ville skje når som helst. Når du ser rett ut i bølgene som er på vei mot deg uten vindu mellom har du ikke tid til å tenke så mye, du må bare ta det du finner. Jeg fikk kilt putene fast med noen planker og fikk stoppet

– Hvordan var det å seile helt alene i stormen?

– Å seile alene går fint. Men det var ikke kjekt å havne i sånt uvær. Jeg vet ikke om det hadde hjulpet å være to eller tre. Da hadde det bare vært tre skjebner i stedet for én, og jeg kunne ikke gjøre noe uansett. Det var inn og ut av søvn. Jeg måtte bare ligge i kahytten og la båten drive i bølgene. I ettertid har jeg regnet ut at det må ha pågått i seks – sju dager, sier 37-åringen.

Han har alltid vært glad i havet. Derfor er han også glad i jobben, der han er mye til sjøs og har ansvar for to lokaliteter med oppdrettsfisk. Før han ble 18 år var han frivillig mannskap om bord på en båt som seilte både til Skottland og Trondheim, og han har seilt alene langs kysten fra Sverige til Stavanger.

Har dårlig samvittighet

Han sier selv at han ikke visste hva som skjedde hjemme på Finnøy – at det ble satt i gang en storstilt leteaksjon med familie, kolleger og frivillige. Han ønsker ikke å si noe om arbeidsbåten som ble funnet med motoren i gang. Han hadde med mobiltelefon og iPad, men ville spare på strømmen og skrudde dem av. Begge deler ble ødelagt av vann som trengte inn i båten da han møtte uvær nordvest for Shetland. Da staget på masten røk, ble også de to storseilene flerret opp og han måtte ta ned seilene for å unngå at masten skulle knekke. Vinden dreiet mot nord og bølgene ble stadig høyere. To av rutene på båten ble knust og vannet trengte inn i kahytten.

– Jeg var sikker på at jeg skulle dø. Da jeg skulle reparere rutene, skar jeg meg på glasskår. Blodet rant, men det betydde ingenting. Det var en merkelig følelse, sier 37-åringen.

Da stormen ga seg etter seks – sju dager og vinden snudde, satte han kursen mot land i Norge med en fokker som storseil på båten.

– Vinden var gunstig mot Norge, så det var ikke noe å lure på selv om jeg var nærmere Færøyene. Jeg brukte to dager på å få sjøen ut av båten. Hadde jeg ikke fått ting foran vinduene, hadde den sunket. Jeg vet ikke nøyaktig hvor mye sjøvann det var i båten, men jeg vet ikke hvor mye mer den hadde tålt, sier han.

– Hva tenker om at du står oppført som druknet i statistikken?

– Jeg visste ikke om det og har ikke tenkt noe på det, sier mannen. Men han erkjenner at han var nære på å drukne og at han fort kunne blitt en del av statistikken.

– Tenker du noe på familie og kolleger som deltok i leteaksjonen etter deg og trodde at du var druknet?

– Ja, jeg gjør jo det. Jeg kan ikke si noe mer enn det.

– Har du snakket med kolleger eller noen i familien?

– Jeg har snakket med søsteren min. Hun har vært på besøk her i Måløy.

– Hvordan var det å treffe søsteren din igjen?

– Veldig bra. Det var kjekt å se henne igjen.

– Hva tenker du om den store leteaksjonen som ble satt i gang?

– Jeg har ikke lest artikler i mediene og vet ennå ikke hva som har skjedd der. Jeg ble oppdatert litt av søsteren min, ellers vet jeg ikke hva som har foregått.

– Hvorfor dro du uten å melde fra til noen?

– Jeg har reist på tur før, og jeg synes ikke at alle skal vite hva jeg holder på med. Kanskje jeg burde gitt beskjed. Det var bare litt mye den dagen, så jeg tenkte at jeg måtte stikke av gårde en tur. Jeg er lei for det, jeg må jo si det. Jeg har dårlig samvittighet overfor kolleger og familie, at jeg ikke meldte fra. Jeg følte meg trengt opp i et hjørne og måtte vekk litt.

– Hva er planen din nå?

– Planen nå er å fikse båten. Den må få nye vinduer og motoren må fikses. Det er det jeg holder på med nå. Jeg vet ikke planen min videre. Jeg kan ikke si så mye om det, men det er godt mulig at det blir hjem igjen.