Etter å ha vært innlagt ved Helse Førde for spiseforstyrrelser i to måneder, får Rakel Hopland nå oppfølging lokalt hos helsesøster og BUP ved behov. 15-åringen ønsker å utdanne seg til lege for å kunne hjelpe andre med spiseforstyrrelser. Foto: Svanhild Breidalen

Etter å ha vært innlagt ved Helse Førde for spiseforstyrrelser i to måneder, får Rakel Hopland nå oppfølging lokalt hos helsesøster og BUP ved behov. 15-åringen ønsker å utdanne seg til lege for å kunne hjelpe andre med spiseforstyrrelser. Foto: Svanhild Breidalen

«Likestilt»:

Rakel (15) skriver om alvorlig sykdom

15 år gamle Rakel Hopland fra Raudeberg har vært innlagt for spiseforstyrrelser ved Helse Førdes ungdomsavdeling for psykisk helsevern. Ved hjelp av åpenhet og instagramkontoen ta.livet.tilbake håper hun å hjelpe både seg selv og andre i samme situasjon.

Ungjenta er helt ærlig på at hun slett ikke ønsket behandlingen hun fikk på Førde sentralsjukehus.

– Det var ikke frivillig. Jeg ville ikke være der i starten. Jeg så på meg selv som helt frisk, helt vanlig.


Har preget hele familien (+)

Rakels sykdom har påvirket den tett sammensveisede familien på fire, både følelsesmessig og praktisk. – En gjør det en må gjøre for barna, sier far Ole André Hopland.

Hun fikk diagnosen i november i fjor, men da hadde hun allerede slitt lenge.

– Jeg slet med tankene noen år før dette. Jeg kan huske at at jeg leste innholdsfortegnelsen over kalorier bak på matvarene i butikken i femte klasse, sier hun, men kan likevel ikke sette fingeren på en spesiell hendelse eller kommentar som utløste sykdommen.

– Jeg spiste bare mindre og mindre, og gikk mer og mer ned i vekt. Jeg fikk en tanke om at jeg ville dette, og så ble det bare verre og verre.

Les mer om «Likestilt» her.

Nettverket tok tak

Dagene til Rakel begynte å handle om minst mulig mat og mest mulig aktivitet, og hun prøvde å skjule det for familie, skole og venner så godt hun klarte. På det dårligste var Rakel nede i det legene kaller undervekt grad 3, altså undervekt på en slik måte at det påvirket henne både fysisk og psykisk.

– Det skjer noe med hjernen, jeg klarte ikke tenke ordentlig. Jeg hadde ingen energi til noe, og jeg frøs hele tiden, uansett temperatur. Hjemme satt jeg rett foran ovnen og frøs. Jeg gikk både på fotball og drill. Men etter hvert orket jeg det ikke det en gang, jeg lå bare på sofaen.

Karakterene gikk også ned.

– Bortsett fra karakteren i tegnspråk. Men alt annet gikk dårlig.


Det var nettverket rundt Rakel, skole og familie, som til slutt skjønte hva som var galt. Storesøster Rebekka sa klart fra hjemme, og foreldrene til Rakel fikk henne opp på vekta.

Men heller ikke da innså Rakel at tallet som lyste mot henne var altfor lavt.

– Jeg ville at det tallet skulle være enda lavere, jeg, sier Rakel.

Det endte med tur til fastlegen som slo fast at Rakel hadde anoreksi, en spiseforstyrrelse som kjennetegnes av vegring mot å spise og opprettholde en sunn kroppsvekt. Fastlegen kontaktet også Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP).

– Først skulle jeg få familiebehandling der, mamma og pappa skulle få bestemme hva jeg skulle spise. Men jeg ville ikke. De sa «ta litt til», men alt ble bare vanskelig. Så skulle jeg prøve et opplegg der jeg bestemte selv, men vekta fortsatte bare nedover.

Til nyttår ble det bestemt at Rakel skulle slutte på fotball, men det hjalp ikke. Vekta gikk fortsatt ned. Familien begynte å innse at de trengte tettere oppfølging, og en motvillig Rakel ble i januar i år innlagt på sykehuset i Førde.

– Jeg ville ikke være der. Ikke de første ukene. Men jeg fant ut at jeg ikke hadde noe valg. Jeg var lei meg, og satt en del på rommet og leste for å holde tankene borte. Men jeg fikk besøk av venner og familie, og det hjalp veldig. Og da jeg fikk noen venner på avdelingen også, gikk det litt bedre.

Ville være tynnest

Rakel ble på sykehuset i to måneder. Der var det fokus på måltider, samtaler med psykolog og ernæringsfysiolog én gang i uka, og i tillegg var det strenge restriksjoner på aktivitet.


Isabelle ble syk av jaget etter resultater

For Isabelle Aarvik (24) startet problemene da hun bestemte seg for å bli veldig god i fotball.

Det siste var helt forferdelig, forteller Rakel, som elsker å drille, en hobby hun har hatt i sju-åtte år.

– Etter at jeg hadde vært i Førde noen uker, fikk jeg endelig ha drillstaven. Men det var bare i ti minutt om dagen, og noen måtte være der med meg for å passe på at jeg ikke overdrev.


Fortalte historien sin for 500

Isabelle Aarvik hadde aldri ventet at så mange skulle møte opp for å høre foredraget "Når å prestere blir å overprestere". 500 personer fylte Samfunnshallen mandag kveld.

Samtaleterapien hjalp heller ikke noe særlig, i alle fall ikke i starten.

– Jeg var så dårlig, så undervektig, at jeg ikke fikk med meg noe. Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde. Men etter en stund, da jeg hadde gått litt opp i vekt, klarte jeg å få med meg mer.

– Hva var det du tenkte inne i deg som gjorde det greit å spise så farlig lite?

– Jeg ville bare være tynnere enn alle andre. Og jeg så på meg selv som tykkere enn alle andre.

Der en før snakket om moteblader og musikkvideoer som påvirkning, mener Rakel nå at nettet og sosiale medier er med på å skape et stort press.

– Det er mer på nett. Instagram og sånt. En ser bilder og sammenligner seg. Mange jenter prøver å spise sunt og bli tynnere. De leser på kalorioversikten bak på matvarene. Jeg vet at det er folk som sliter med dette helt ned på barneskolen, sier Rakel, som sier hun prøver å fortelle andre i samme situasjon at å spise lite gjør vondt verre.

– Jo lenger ned i vekt du kommer, jo verre blir tankene, og jo lenger opp du kommer jo mer forsvinner de.

Ville ikke at folk skulle vite

Da hun fikk diagnosen i november var første tanke at ingen måtte få vite det.

– Heller ikke da jeg ble innlagt ville jeg at noen skulle vite det. Men så fant noen det ut, og da fant alle det ut. Det var ekkelt i starten, men ikke nå lenger.


Tilbakeblikk på «Likestilt»:

Mener presset er størst blant jenter

Å snakke om erfaringene med andre som sliter med det samme hjelper.

– Jeg har blitt litt voksnere inni meg, og kjenner at det hjelper å få ut tankene mine på Instagram.

Selv om det nå går bra, og Rakel er innstilt på å bli bedre, er hun ikke i mål. Hun innrømmer at hun har vansker med å kvitte seg med tankene om at hun er tykkere enn andre.

– Det er tankene som er det verste. Uten tvil. Jeg kan ikke si at jeg er helt frisk ennå. Det tar tid for hodet å forstå det kroppen merker, og det er stor sjanse for tilbakefall. Men jeg skal i hvert fall prøve å få det til! Det handler om at jeg må ta livet mitt tilbake fra tankene. Det var derfor jeg valgte det navnet på instagramkontoen, sier hun.

På Instagram skriver Rakel om tankene, ting som oppmuntrer henne, om vanskelige perioder eller hun gir råd til andre i samme situasjon. Hun snakker også med andre både lokalt i Vågsøy og i andre deler av landet, som oftest på nettet. Hun skulle ønske det fantes flere tilbud av denne sorten.


«Likestilt»:

Har kjempa for kvinner i 121 år

Heilt sidan oppstarten av Norske Kvinners Sanitetsforening i 1896 har velferdssamfunnet, helse, rettferd og likestilling stått sentralt i arbeidet til Sanitetskvinnene.

– For eksempel at en kunne møtes. For det hjelper å snakke. Jeg snakker en del med en, og det er oppmuntrende for meg å snakke med denne personen, sier Rakel, som mener en burde danne en lokal gruppe, om det lar seg gjøre.

Hun håper mer åpenhet rundt sykdommen kan hjelpe andre, og er selv villig til å gå foran.

– Jeg har lyst til å hjelpe andre i samme situasjon eller som sliter. Så hvis noen trenger noen å snakke med, enten det er en selv som har det vanskelig, eller pårørende, er det bare å ta kontakt på Instagram. Jeg har jo hatt lyst til å snakke med andre, men finner ikke så mange, og da vet jeg at det er andre der ute som også trenger det!

Viktig å ha et støttende miljø

Støtte fra sine nærmeste er viktig i behandlingen av anoreksi. 

– Mat spiller en viktig rolle i familielivet, og spiseforstyrrelser skaper fort konflikter. Det er derfor en en stor fordel å alliere seg med sine nærmeste, skriver Norsk Helseinformatikk.


Tilbakeblikk på «Likestilt»:

Eva (38) er modell på flere områder

Anoreksi er en tilstand der eget selvbilde blir forstyrret. Man ser seg selv som overvektig til tross for at kroppsvekten er lavere enn normalt i forhold til høyden. Det fører til ekstrem slanking og spisevegring. Det er ukjent hvorfor noen utvikler anoreksi, der er flere mulige årsakssammenhenger, og biologiske, psykiske og sosiale faktorer spiller sammen. Engstelse for modningsprosessen i tenårene er en av faktorene. Det skjer store fysiske forandringer, i tillegg kommer nye psykiske og sosiale utfordringer. Personligheten til anoreksipasienter preges gjerne av en stor grad av perfeksjonisme, mens avhengighet er et annet typisk trekk. Pasientene har sjelden skolevansker før sykdommen, men dette kan oppstå som følge av tilstanden. Krav til å prestere, og å være vellykket, påvirker også utviklingen av anoreksi.

Anoreksibehandling handler om å stabilisere næringsinntak og vekt, gjennom en forsiktig vektøkning under ukentlig kontroll der en også forsøker å dempe fysisk aktivitet.

– Det er også viktig å bidra til selvstendighetsutvikling, økt selvfølelse, sunn selvhevdelse og prøve å redusere pasientens behov for kontroll, skriver Norsk Helseinformatikk.

Meir å lese på Fjordenes Tidende:
 
Likestilt
  • Reportasjeserie som ble startet i Fjordenes Tidende i mars. Prosjektet har som mål å gi et bilde av kvinner sin hverdag i 2017, samt å få flere kvinnelige kilder i avisa.
Leses nå