Dette innlegget er skrevet av Steinar Hammersvik fra Bremanger.
Om leppefisk, lakselus og andre lus
Lakseoppdrettsnæringen har gjennom mange tiår hoppet fra det ene problemet etter det andre, omtrent som å hoppe fra isflak til isflak. Dårlige mærkonstruksjoner med mye rømt laks til fortvilelse for dem som forsøker å redde villaksstammene, sykdommer med storforbruk av antibiotika (i det siste er bruken av antibiotika sterkt redusert). Nærmest utrydning av fiskearter som ble brukt til mel og olje i fôrindustrien, fiskearter som kan benyttes direkte til menneskemat.Til delvis erstatning for fiskemel og olje, bruker man soyaprodukter fra Brazil.
Dette reduserer kanskje like store skogsarealerarealer som det Regnskogsfondet forsøker å verne. Typisk norsk dobbeltmoral. Når laksen har blitt vegetarianer, har fordelen med omega3 blitt redusert og oppdrettslaksen har utviklet seg til et undervannssvin, med spor av planteverngiften endosulfan?
Gjødselavrenning fra landbruket til vassdrag og fjord er forbudt, og vi mennesker er pålagt å la vår avføring gå i en septiktank eller kommunalt renseanlegg. Dette driter oppdretterne mildest talt i. At man finner noe som ligner ørken på bunnen under mærene, er gammelt nytt.
Oppdrettsanleggene endrer villfiskens oppførsel og de legger beslag på store areal i fjordene som de forsøpler. En av de store truslene mot villaksen, og oppdrettslaksen, er lakselus.
Dette problemet har næringen langt fra løst. Forskjellige giftige kjemikalier har havnet i fjorden for å løse problemet, uten ønsket resultat. Men nå skal leppefisken løse problemet! Den har lakselus som favorittmat og det gjelder kanskje rognkallen også. Man har funnet et nytt «isflak» å hoppe til.
Tidlig denne sommeren var jeg på dorgetur innover Nordfjorden. Lyr sto på menyen. Inne i Isefjorden fikk jeg plutselig følelsen av å ha havnet i en jungel med brølaper. Da jeg hørte nærmere etter, forsto jeg at noen brølte at det var ulovlig å dorge der. Jeg hadde kommet for nær et oppdrettsanlegg. Sjøen er ikke for alle utenfor marbakken! Til tross for en negativ opplevelse, fikk vi en fin tur med mye lyr!
Nå driver de samme interessene og fisker leppefisk for å løse sine luseproblemer. De har fisket på min grunn med den største selvfølgelighet. De har fisket i lengre tid og jeg regner med at det ikke finnes en leppefisk igjen når de er ferdige. Jeg kan tenke meg at jeg ikke er den eneste grunneieren som føler seg krenket når man kommer og nærmest kaster disse teinene på land. Vi bor så nær sjøen at de krenker privatlivets fred. De hadde sikkert ikke likt at jeg kom og forsynte meg i åkeren deres, eller fisket i mæren deres. Jeg må minne disse leppefiskfiskerne om at området utenfor strandlinja mi, hører meg til helt til marbakken, og det kan dreie seg om ti til tretti meter fra land. Dersom det er vanskelig å definere marbakken, gjelder regelen om minimum to meter vann ved lavvann.
Jeg føler at dette er et nytt rovfiske som burde stoppes. Vi trenger mangfoldet i strandsona. Når man fisker ut en art som leppefisk, tar man også bort en del av næringsgrunnlaget for bunnlevende arter som torsk og lyr. Alle som føler som jeg, bør melde seg på i et nytt brølekor! Vi må også kunne vente at Fiskeridirektoratet ved neste kvotetildeling, får med en passus om at den private eiendomsretten skal respekteres og ivaretas, og at andre arter enn laks også trenger mat.
Oppdrettsnæringen blir ikke miljøvennlig før produksjonen skjer under kontrollerte forhold i lukka anlegg. Nå som næringa tjener godt, er det vel tid for å ta denne omstillinga. Klimaendringer og redusert mat fra landbruket, vil fremtvinge behovet for oppdrettsanlegg i alle deler av verden, og Norge kan om noen år møte de samme problemene som oljenæringa har i dag: Lave priser.