I tillegg til det generelle forbudet som gjelder hele norsk økonomisk sone er det innført et forbud mot alt fiske etter kveite i et område på Sklinnabanken utenfor Helgelandskysten.

Det generelle påbudet på 2 meter gjelder alle fiskere (yrkesfiskere, fritidsfiskere og turistfiskere) uavhengig av redskap og område.

Påbudet gjelder all levedyktig, død eller døende kveite over to meter. Det er et kjent problem at gammel kveite gjennom hele livet samler opp fremmedstoffer som kan utgjøre en risiko for oss mennesker.

I et avgrenset område på Sklinnabanken er det forbudt å fiske etter kveite (dvs en kan fiske i området når målarten er noe annet enn kveite).

På oppdrag fra Mattilsynet, gjennomførte Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES) et prosjekt på Atlantisk kveite i perioden 2013 til 2015.

Kveitene i undersøkelsen er i hovedsak samlet inn fra havområdene fra Møre til Nordkapp (Norskehavet), der det meste av fisket etter Atlantisk kveite foregår. Det ble også fisket noen kveiter i et område nordøst for Nordkapp og ved Bjørnøya.

Undersøkelsen viser store variasjoner av miljøgifter i kveitene. Grovt sett øker mengdene av miljøgiftene fra nord (Barentshavet) mot sør (Norskehavet), og videre til Nordsjøen og Skagerrak. Like viktig er det at innholdet av miljøgiftene er økende med størrelse og alder på individene.

Mattilsynets har i sin vurdering av resultatene konkludert med følgende om Atlantisk kveite:

  • Atlantiske kveiter som er mindre enn 2 meter (cirka 100 kilo), har stort sett gode resultater for både tungmetaller og organiske miljøgifter. De er trygge å spise.

  • Atlantiske kveiter over 2 meter (cirka 100 kilo) har et høyt innhold av miljøgifter, også over grenseverdiene for en eller flere komponenter. Særlig gjelder dette de organiske miljøgifter. De bør derfor ikke spises. Slike store kveiter må slippes ut i sjøen igjen. Om kveiten er tydelig skadet, må den avlives før den slippes. Den kan heller ikke selges.