Tilbakeblikk på Likestilt:

Støtter mennesker gjennom livets siste fase

Hver søndag gir vi deg et tilbakeblikk på sakene som har vært på trykk i forbindelse med reportasjeserien “Likestilt” i Fjordenes Tidende. “Likestilt” ser nærmere på kvinners hverdag i 2018.

Har et team på plass: Alle disse kan være involvert når det handler om den siste levetiden. Her på fagseminar i Sunnfjord. F.v. Turid Blålid (helsesøster, Vågsøy), Tove-Lill Hjertenes (sykepleier, Vågsøy), Helge Sårheim (overlege palliativt team, Helse Førde), Hilde Marriott (kreftsykepleier, Vågsøy), Pia Gjørsvik Kvernevik (kreftsykepleier, prosjektleder NORPAL), Eli Bente Lote Henden (kreftkoordinator, Nordfjord) og Frode Smelror Hestdal (fastlege, Vågsøy). Foto: privat 

Likestilt
  • Reportasjeserie som ble startet i Fjordenes Tidende i mars i fjor. Prosjektet har som mål å gi et bilde av kvinner sin hverdag i 2018, samt å få flere kvinnelige kilder i avisa.
Nyheter

– En reflekterer over verdien av livet når en jobber så nært med mennesker som er alvorlig syke og inne i livets siste dager, sier kreftsykepleier Pia Kvernevik, som har tatt spesialutdanning i pleie av og omsorg for døende.

29-åringen er prosjektleder for NORPAL, et interkommunalt palliasjonsprosjekt i Vågsøy, Eid, Selje, Stryn og Hornindal. Fagområdet palliasjon handler om å gi lindrende behandling, pleie og omsorg til mennesker som har en uhelbredelig sykdom og forventet levetid er kort. Lindring av den sykes fysiske smerter og andre plagsomme symptomer er sentralt, sammen med tiltak rettet mot psykiske, sosiale og åndelige/eksistensielle problem.

Et økende behov

Kvernevik ser behovet for økt kompetanse på pleie av pasienter i siste livsfase etter samhandlingsreformen.

– Jeg har jobbet i hjemmesykepleien de siste åtte årene, og merker at tidligere hjemreise fra sykehusene gjør at vi får sykere pasienter hjem. Om de er så syke at de er kandidater for palliative tjenester, har vi nå på plass et enda mer organisert tilbud, og der er også et eget palliativt rom på Kulatoppen omsorgssenter, sier hun.

Når pasienten kommer hjem, enten til sykehjem eller eget hjem, starter samarbeidet med avklaringssamtale og utarbeiding av en individuell palliativ plan for pasientens ønsker.

– I planen står alt, fra det helt praktiske, som hvem som er fastlegen, til mer etiske spørsmål som livssyn og ønsker en har i den siste fasen.

Det er viktig å bli kjent med folk.

– Vi snakker om hva som er viktige verdier i livet for dem og legger en plan for oppfølgingen. For noen kan det å stelle seg på badet selv være en viktig verdi. For andre kan det være å besøke hytta si en aller siste gang. Det viktige er at de blir involvert, og får en plass å skrive ned ønsker og mål.

Sykehus, sykehjem eller hjemmet

Folk dør som regel på sykehus eller i sykehjem. På landsbasis viser statistikk at kun 15 prosent dør hjemme.

– Vi ser også at andelen som dør på sykehus og sykehjem er større i byene. Årlig i Vågsøy har vi i snitt 3–4 hjemmedødoppfølginger. Vi ønsker at folk skal få være hjemme den siste tida hvis de vil det, men det krever ressurser. Med tett oppfølging og hjelp fra pårørende kan vi klare å gi en god oppfølging med hjemmetid.

Det er unektelig en spesiell situasjon å skulle komme inn og være støttespiller for et menneske som lever sine siste dager på jorda.

– En må i alle fall ha evnen til å være medmenneskelig, empatisk og kunne gi helhetlig omsorg. En må tørre å kjenne på egne følelser, men likevel være profesjonell, sier Kvernevik.

– Hva er pasientenes reaksjon når du kommer og skal snakke med dem?

– De fleste er innforstått med situasjonen, men det er selvfølgelig vanskelig for dem og alle rundt dem å akseptere livets utfall. Noe av det som har gledet meg mest etter innføringen av denne planen var én pasient som sa «Så flott at du kom hit i dag, da vet jeg at dere vet om meg og at jeg kan få være med å planlegge denne fasen selv». Vedkommende var kjempeglad for å få si noe om hva som var viktig for henne, og at hun fikk si dette mens hun var våken og til stede. Det ga trygghet for henne, men også for alle rundt henne.

– Hvordan påvirker jobben deg?

– En blir mer reflektert. Jeg tenker mye over mitt eget liv og hvordan jeg vil det skal være selv om jeg er ung ennå. For eksempel bygger vi hytte nå. Vi kunne ventet til vi var 50, men det gjør vi ikke. En må leve her og nå! sier Kvernevik, og legger til:

– Når jeg holder foredrag eller opplæring pleier jeg å avslutte med noe som gjelder både oss som jobber med palliasjon, pasientene og de pårørende: «En dag skal vi dø, men alle andre dager skal vi leve».

Dette tilbyr NORPAL-prosjektet

95 prosent av alle som er innlagt på palliative enheter har kreft, men der er også pasienter med langt fremskreden KOLS, demens, hjertesvikt og nevrologiske sykdommer som ALS og MS.

Målet med NORPAL-prosjektet er å øke kvaliteten på tjenestetilbudet til palliative pasienter i den kommunale helsetjenesten. Tilbudet om slike tjenester har vært der, men det har ikke vært noen fast ramme for oppfølging og heller ikke et ordentlig system. Med NORPAL finnes det nå klare rutiner og en egen lindrende koordinator som står klar til å ta imot både pasientene og deres pårørende.

– Da snakker vi sammen og fyller ut den palliative planen sammen med pasientene, sier Pia Kvernevik, som sier det er viktig å komme tidlig inn.

– Det gir pasienten bedre kontroll over hva som skjer og hvordan de vil ha den siste levetida, sier hun.

Der er også etablert konkrete prosedyrer og retningslinjer for samarbeid på tvers av fag, for eksempel med fastleger, fysioterapeuter og helsestasjon når barn er pårørende.

Per i dag er fem palliative planer i bruk i Vågsøy.

– Der kom vi tidlig inn, og har hatt gode samtaler om tida som skal komme.

Den palliative fasen kan vare alt fra dager til måneder og år.

– Men det som er felles er at utfallet er gitt. Disse menneskene blir ikke friske. Å ha støtte i denne fasen er et frivillig tilbud, men de aller fleste ønsker det.

NORPAL blir lagt merke til nasjonalt

Prosjektet er nylig sendt inn til Helse- og omsorgsdepartementet av Helse Vest som mener NORPAL har nasjonal overføringsverdi.

– Jeg er veldig stolt av at lille Nordfjord sammen har gitt et felles løft til fagområdet palliasjon i kommunehelsetjenesten, sier Pia Kvernevik.

– Så det dere driver med her kan bli en mal for andre?

– Ja, det kan faktisk det, og det er bra at vi kan være gode på dette her i Nordfjord, sier Kvernevik, som forteller at systemer rundt palliasjon har vært et savn.

– Selv om en selvfølgelig har et ressursnettverk rundt seg er det snakk om én eller to personer i en enkelt kommune som står alene i en tøff fase der en skal hjelpe et annet menneske som er i den verst tenkelige fasen av livet. Da er det godt å ha støtte i kunnskap.

Prosjektet er nå inne i en evalueringsfase, og alle tilbakemeldinger er positive.

– Vi har i høst vært rundt og undervist helsepersonell og ledere i Nordfjord. Vi har også vært på alle legekontor og snakket med alle fastlegene. I november hadde vi et fagseminar i Sunnfjord der vi delte prosjektet med 14 andre vestlandskommuner. Tilbakemeldingene er at flere vil ha denne kunnskapen, og etterspørselen etter å få implementere prosjektet i andre kommuner har vært stor.

NORPAL-prosjektet har også fått 721.000 kroner i støtte fra Helsedirektoratet for å drive prosjektet i perioden juni 2016 til november 2017.

Flest kvinner også i omsorg for døende

Selv om fordelingen har forbedret seg noe er det generelt stor overvekt av kvinner i omsorgsyrker – også innen palliasjon.

 Alle vi ressurssykepleiere i Nordfjord er kvinner. Det er ingen menn der, bekrefter Pia Kvernevik, som også forteller at det kun var én mann på studiet da hun utdannet seg til kreftsykepleier.

– Men ser vi på leger og onkologer er det et høyt antall menn, legger hun til.

Kvernevik synes det er vanskelig å prøve å forklare hvorfor kvinner og menn velger som de gjør.

– Selv om menn over årene har blitt mer deltakende i familie, hjem og omsorg, er det vanskelig ikke å tenke at omsorg er noe som i større grad ligger i kvinnene, at det er noe mange kvinner føler de kan fra naturens side. Men jeg vet ikke, det er vanskelig.

Hun ser at mønsteret er i endring, men det går ikke fort.

– Det er en svært saktegående utvikling. Mennene kommer ikke på banen enda det er et skrikende behov for sykepleierkompetanse. I ung alder er det nok vanskelig for unge menn å ta et utradisjonelt yrkesvalg. En annen grunn til at menn velger bort pleie og omsorg kan kanskje være at samfunnet har lagd stereotypiske oppfatninger om menn i kvinneyrker. Og lønnsnivå spiller nok også inn. På sistnevnte har det faktisk vært en positiv utvikling der sykepleiere også har gått opp til 16 års ansiennitet slik som lærere.

LIKESTILT

Reportasjeserie som blei starta i Fjordenes Tidende i mars. Den vil bli ført vidare med fleire reportasjar og nyheitssaker framover. Prosjektet har som mål å gi eit bilde av kvinner sin kvardag i 2017, samt å få fleire kvinnelege kjelder i avisa.