– Kystgeit er kvalitetsmat, og må på julebordet, meiner kystgeitbonde Helge Borgund i Borgundvågen i Selje.

– Det hadde vore ei rar julaftan om vi ikkje hadde geiteribbe. Den set vi i vatn over natta, og dampar i tre-fire timar så kjøtet losnar frå beinet. Mmmm, då smeltar ribbene på tunga, seier Helge Borgund.

Mattradisjonane med kystgeit står sterkt, og alt av kystgeit vert brukt.

Både sosekjøt, frikassé, salta rygg, blodpølse, mårpølse og rullepølse blir snakka om med andakt i stemma.

– Beina vert sosekjøt. Det er nydeleg når det kokar lenge nok, og det er ikkje noko verre det enn anna kjøt, fastslår Helge.

Slagsidene vert rull, og ryggen vert salta, hengt opp og tørka.

– Dette et vi som saltkjøt, og er nydeleg saman med kvit saus med mykje løk. Eller kva med salta rygg. Nokon et det med kålrabistappe. For oss er det også tradisjon å ete hovudet til kystgeita på skitnesøndag, siste søndag før jul. Då har vi salta, tørka, vatna ut og kokt det. Smittande det, så godt det er, sukkar bonden, og drøymer seg bort i saftig geitekjøt.

Han innrømmer at det er ulik smak på kjøtet frå kvar det er henta frå på geitekroppen.

– Men vi et alt, også kinn og auge. Ingenting går til spille. I fjor slakta vi 15 dyr, og det driv vi og et på heile året, smiler han.

Kystgeitene går ute heile året. Dei beiter på stupbratte fjellsider eller mellom tang og tare i fjæra. Kystgeitene har derfor tett pels til vern mot det barske klimaet.

I Selje har den utryddingstrua rasen overlevd, og det er berre nokre få bønder som enno held på med dette særmerkte geitehaldet.

– Talet på kystgeiter har faktisk gått litt opp siste åra. Vi har fått fleire brukarar, og det er i dag 12–13 som driv med kystgeiter, seier kystgeitbonden.

Les heile saka i fredagens papirutgåve av Fjordenes Tidende, kor du og kan få råd frå kystgeitebonden til matlaginga.