Dette innlegget hadde fylkesmann i Sogn og Fjordane, Anne Karin Hamre, på trykk i Fjordenes Tidende onsdag 4. mars:
Eit fylke under press
Det er ikkje berre kommunestrukturen som er i endring. Fylkeskommunen og dei fleste lokale og regionale statlege etatane er lagt under lupa. I sum kan strukturendringane få store konsekvensar for Sogn og Fjordane fylke.
Om kort tid skal Stortinget avgjere om vårt politidistrikt vert slått saman med Hordaland. Regjeringa vil at politiet sine operasjonssentralar skal lokaliserast saman med naudmeldesentralane i brann- og redningstenesta, noko som kan bety at 110-sentralen òg vert flytta til Bergen. I tillegg er det er det i gong struktur-drøftingar på desse områda:
- Høgskular og universitet
- Flyplassane
- Fiskeridirektoratet
- NAV
- Fylkesmennene
- Skatteetaten
- Tingrettane
- Jordskifterettane
- Mattilsynet
- Fylkeskommunane
Fram mot hausten arbeider helsestyresmaktene med ein nasjonal sjukehusplan som òg vil ta føre seg sjukehusstrukturen. Fylket vårt har alt vore gjennom eit vanskeleg strukturarbeid. Planen vil truleg ikkje gje store endringar for våre sjukehus – så sant heile fylket sluttar opp om sentralsjukehuset vårt, inkludert AMK. Nabofylket vårt i nord står no føre minst like krevjande struktur-rundar som dei vi har gjennomført.
Kvifor er desse statlege og fylkeskommunale verksemdene viktige? Gjer det regionale nivået nokon skilnad her i fylket? Ja, i aller høgste grad, meiner eg.
Desse verksemdene er attraktive arbeidsplassar for høgt utdanna ungdom. Dei bidreg til det lokale næringslivet, t.d. hotell-, handels- og byggjebransjen. Regionale leiarar har mange møteplassar med politiske og administrative leiarar i departementa, der fylket sine fortrinn og utfordringar vert formidla.
Det aller viktigaste er at leiarar som er til stades i fylket, har lokalkunnskap, nettverk og handlingsrom til å initiere og ta del i satsingar som gagnar fylket og innbyggjarane.
Sogn og Fjordane er eit fylke som presterer godt på dei fleste levekårsindikatorane. Eg meiner at den viktigaste grunnen er at vi har eit særs godt samarbeid mellom dei sentrale aktørane, altså Fylkesmannen, fylkeskommunen, Nav, Høgskulen i Sogn og Fjordane, Politiet, NHO, LO, KS og kommunane. For å bruke moderne språk har vi «robuste samarbeidsstrukturar», der ulike etatar er vande med å arbeide tett i lag for å nå felles mål.
Dei fleste i fylket tykkjer det er stor stas når kunnskapsministeren og skulefolk i andre fylke seier «Look to Sogn og Fjordane». Vi har gode skuleresultat, vi ligg i landstoppen når det gjeld gjennomføring i vidaregåande skule, og vi har utvikla eit skuleeigarprogram som har danna modell for resten av landet. Ville dette vore mogleg utan eit omfattande samarbeid mellom kommunane, høgskulen, fylkeskommunen, Fylkesmannen og arbeidstakarorganisasjonane? Beredskap, folkehelse, klima, frukt og bær og IKT er andre døme på område der fylket har markert seg takka vere godt samarbeid.
I avtalen om Politireforma mellom regjeringspartia og Venstre vert det opna for ei samlokalisering av AMK-sentralane med sentralane for brann og politi. Helse Vest har sagt at dei ikkje har slike planar. I staden jobbar dei med eit prosjekt for såkalla virtuelle AMK-sentralar, der sentralane kan koplast saman ved større hendingar. Dette er ei framtidsretta løysing som òg sikrar nærleik og lokalkunnskap.
I Fylkesmannen si høyringsfråsegn til Politireforma, peika vi på at virtuelle sentralar òg kan vere ei løysing for politi- og naudalarmsentralane. Enno verkar helsevesenet å vere komne lengre i å tenkje nye teknologi-løysingar enn justissektoren.
Kan sentersatsing og teknologi demme opp for flytting?
Strukturendringane i den regionale staten har skjedd jamt og trutt dei siste 20 åra, ved at statlege verksemder er slått saman til større einingar som dekkjer fleire fyke. Vi må heile tida sjå på korleis vi kan jobbe smartare og levere betre tenester, og då kan endringar både i organisering og arbeidsmåtar vere nødvendige. Eg saknar likevel merksemd på kvalitetar og resultat som vert oppnådd i Sogn og Fjordane når debatten går om kvar viktige funksjonar skal samlast. Tyngdekrafta rår, og folketalet vert den viktigaste premissen.
Kva kan vi gjere med det?
- Vi må halde samhandlingsfana høgt. Fleire maktutgreiingar, Gjørv-kommisjonen og sentrale politikarar har trekt fram behovet for meir samhandling for å løyse viktige utfordringar. Når svaret i staden vert sektorvise strukturendringar utan at nokon tek grep om heilskapen, må vi seie i frå.
- Vi må demonstrere korleis teknologi kan vere eit alternativ til fysisk samlokalisering.
- Vi må erkjenne at statlege arbeidsplassar vert konsentrerte til færre stader i fylket, og difor bør vi satse tydelegare på regionsentra våre. For å behalde og tiltrekkje seg nye statlege arbeidsplassar, krevst det ein viss storleik på arbeidsmarknaden, tilgang på arbeidskraft, nærleik til utdanningsinstitusjonar og god infrastruktur.
- Kommunane må ta med det som skjer på statleg side når dei framover skal vurdere kommunestrukturen. Ekspertutvalet som har vurdert kriteria for god kommunestruktur, peikar på at fleire av dagens oppgåver og nye oppgåver til kommunane, krev minst 15 000-20 000 innbyggjarar. Eit større folketalsgrunnlag kan òg bidra til å sikre og vidareutvikle statlege arbeidsplassar i våre kommunar.
- Kommunane er grunnmuren i velferdsstaten vår. Den store auken i talet eldre og minkande oljeinntekter, gjer at samfunnet framover må bruke meir ressursar på å levere gode tenester til folk, og mindre på å drive administrasjon. Dette er ein av premissane for kommunereforma, som vi må ta innover oss her i fylket. Vi må òg forvente at dette betyr ein mindre topptung stat.
Sist, men ikkje minst: Vi må bli endå flinkare til å syne fram det vi er gode på her i fylket, og vi må jobbe hardare enn alle andre for å nå fram i ei tid der reformene kjem som perler på ei snor.