Ane Barmen er skodespelar og frilans skribent. Ho bur i Oslo, men kjem frå Vågsvåg. Ho hadde denne kommentaren på trykk i  Hus og heim-bilaget, som blir gitt ut i regi av Nordfjordsamkøyringa, fredag 23. september:

E' du heime?

Sist pinse var eg ute og lufta hunden då eg fekk auge på noko mystisk hjå naboane som var på ferie. Tre menn kom frå gata og gjekk inn i hagen. Dei stod lenge og kika og snakka seg i mellom før dei gjekk opp på verandaen og byrja å styre med møblane der. Eg stod ei stund og stussa, for desse mennene bur ikkje i dette huset, så eg gjorde som kvar ein god nabo ville gjort: eg gjekk heim og sette meg godt til rette i vindauget for å glo.

Dei kunne jo vere arbeidsfolk som skulle fikse noko, men dei hadde verken arbeidsklede eller verktøy med seg, og det var trass alt pinsedag. Kven bestiller handverkarar på pinsedag? Ingen eg kjenner. I Oslo drit folk i kva som skjer nabohuset, men i Vågsvåg går det ikkje upåakta hen om det kjem framandfolk inn i nokon sin hage – då heng ein ut glaset med kikerten for å sjå kven i alle dagar dette er. Og kjenner du dei ikkje, ringer du sjølvsagt huseigarane og spør. «KEN E' DET SOM GÅR UTI HAGEN DIN? E' DU HEIME? SKAL EG JAGE DEI VEKK? E' DET TANTA DI? ÅJA. GREITT». For tenk om nokon skulle bryte seg inn? Eller stele utemøblane eller hagenissen? Klart ein skal følge med for kvarandre!

Og dette klarar eg ikkje å legge av meg, sjølv etter snart ti år i Oslo. Det er ikkje fordi eg er spesielt grei eller omtenksam, det er vel snarare den grenselause nysgjerrigheita ein blir utstyrt med når ein kjem frå ein liten plass. Eg har full kontroll på alle i gata vår. Det er hippieparet som leiger ved sidan av, ho står ofte i vindauget og ruggar og mediterer medan han hoppar rundt i hagen og gjer noko kampsportaktig, og paret dei leiger med som har verdas dummaste bikkje som dei let gå laus og forstyrre trafikken, og han svensken på hi sida som eg trur har eit aggresjonsproblem fordi han skrik sånn når han er ute i bakgarden, og ho massasjeterapeuten som tryna på isen i vinter og som eg hjelpte på beina igjen og som tilbaud meg gratis massasje heime hos seg som takk. (Eg takka sjølvsagt høfleg nei, i tilfelle ho var øksemordar. Djup skepsis til framande er nemleg også noko ein blir utstyrt med på Vestlandet).

Så då karane denne pinsedagen byrja å bere møblane ned frå verandaen tok eg affære og ringde husvertane våre, som igjen tok kontakt med naboane som eigde huset, og spurde om dei visste at det var folk på verandaen deira. Åjada, dette var handverkarar dei hadde bestilt, men guri land kor flott at naboane følgde med, ingen gjer sånt i våre dagar! Kven var det som hadde gjeve beskjed? «Leigebuaren vår», svarte husvertane, «men ho er jo vestlending». «Åja!», svarte naboen, som om det forklarte alt. Og det gjorde det jo eigentleg.