«Jeg hater måker»

Det synger Odd Børresen. Øyensynlig har han mange med seg.

I Bergensavisens summetone lørdag 23. juli står et innlegg med tittel «Hvorfor».

I innlegget stiller en BA-leser spørsmål om hva det er som får folk til å tro at de er dyrevennlige ved å mate kråker og måker. Leseren skriver at fuglene ikke har problemer med å finne mat uten vår hjelp. Det eneste disse «snille» menneskene oppnår er en ubalanse i vår natur og vårt fugleliv, skriver vedkommende videre.

For tre år siden var det et lignende innlegg fra en journalist som beskrev måker som skadedyr og mente det var mirakuløst at måkene har fått frikort til byen i motsetning til for eksempel rotter.

Kebab ikke måkemat

Jeg skrev den gang et innlegg der jeg ga uttrykk for at jeg syntes dette var trist lesning. Jeg stilte spørsmål om han og andre med samme oppfatning ikke har forstått hvorfor måkene søker til byen. Det er jo ikke slik at de foretrekker kebabrester, men fordi det naturlige næringsgrunnlaget for alle sjøfugler er så godt som borte langs kysten. Vi vet at sjøfuglbestanden minker. Årsakene er mange, men den aller viktigste er nok vedvarende næringssvikt over flere tiår. For et par år siden kunne vi lese i Bergensavisen at 8 av 10 ærfugler er forsvunnet, og som årsak ble nevnt mink og havørn. Ja, ørn og mink er blant årsakene til tilbakegang, og da spesielt minken, som ikke hører hjemme i vår fauna.

Som nevnt er årsakene mange, men den aller viktigste er nok vedvarende næringssvikt. Og den skyldes i all vesentlighet oppdrettsnæringen. Det er jo ganske utrolig at man ikke har fått med seg hva som skjer langs kysten. Havforskningsinstituttet burde for lenge siden ha ropt et varsku, men vi husker jo en tidligere fiskeriminister som uttalte at Havforskningsinstituttet burde spille på lag med oppdrettsnæringen.

Mange skadevirkninger

Eksemplene på oppdrettsnæringens skadevirkninger er mange. Jeg har i utallige leserinnlegg påpekt den skadelige oppdrettsnæringen, en næring som nærmest har «utryddet» kystfiskeren.  I min oppvekst på Helgeland var det et rikt rusefiske på torsk. Brønnbåtene kom hver uke og lastet kysttorsk fra fiskekummene som ble fraktet til Trondheim, Bergen og Oslo. Nå er kysttorsken rødlistet, det finnes ikke lenger grunnlag for å drive dette fisket. Det var også et rikt rekefiske på Helgeland. Nå er det ingen rekefiskere igjen, med det resultat at tidligere livskraftige små samfunn er fraflyttet fordi næringsgrunnlaget er borte.

Når oppdrettsanlegg legges til oppvekstområder for reker, flyndre og kysttorsk, er det bare tidsspørsmål hvor lang tid det vil ta før fisken forsvinner. For dumping av lusegift fra oppdrettsnæringen er langt farligere enn antatt, noe forskningen klart viser. Over 120 000 tonn hydrogenperioksyd er dumpet i havet de siste årene og sprer seg vidt utover.  I Florida, i Danmark og på Island er nå all oppdrettsvirksomhet landbasert, men ikke i rike Norge.

Siste skanse; raudåta

Det rike fuglelivet vi en gang hadde er borte. Det er en trist utvikling, og verre skal det bli. For i fjor kunngjorde regjeringen at de åpnet for kommersiell høsting av raudåte.

Raudåta er et lite dyreplankton og et av Norges viktigste ressurser. Raudåta er mat for mange arter, ja, selve navet i marineøkosystemet. For en rekke fiskearter er raudåta avgjørende for å opprettholde store bestander, ifølge Norsk Ornitologisk Forening (NOF). Havforskningsinstituttet gjør årlige målinger av biomassen av dyreplankton, og en tidsanalyse mellom 1995 og 2018 viser at mengden dyreplankton i Norskehavet er redusert med 34 prosent i perioden etter 2003. Dette kan være dramatisk for mange fiskearter og en mulig forklaring på mange av sjøfuglenes dramatiske tilbakegang. Høsting av raudåte anser jeg som siste spikeren i kista for alt liv for sjøfugler og fisk på kysten. Man trenger ikke være forsker for å observere det. Både fiskere og alle som er opptatt av fuglelivet erfarer dette langt bedre enn forskere i myke kontorstoler.

Dikteren Arnulf Øverland skrev «du må ikke sove», men det er nettopp hva norske myndigheter gjør. De går tilsynelatende i koma og lar våre rike ressurser bli ødelagt. Jeg er fristet til å bruke nok et kjent sitat: «Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»