Selje, Stad og et gammelt storsamfunn
I det senere år har man arbeidet hardt i Selje for å fremme historien om klosteret på Selja, og ta vare på de gjenværende ruinene der ute. Dette er et meget prisverdig arbeid som jeg for min del håper vil fortsette. Likevel, og litt uheldigvis, må man kunne si, har den øvrige historien i Selje og på Stadlandet blitt – om ikke neglisjert akkurat, kanskje kommet litt i skyggen av klosteret. Men Selje og Stad har mye mer middelalderhistorie å by på, og jeg ønsker å skrive litt om hva man kanskje har mellom hendene, og som kanskje ikke er så allment kjent.
Det naturgitte miljøet for kulturhistorien her ute domineres av fjellpartiet Stadlandet med Stadhavet utenfor, er en landskjent skillevegg på Norges langstrakte kyst. Vanylvsgapet og -fjorden på nordsiden av Stad og Sildagapet med Flatraksvika, Pollane, Barmsund, Røysetefjorden og Skorfjorden, og ikkje minst Moldefjorden i sør, og fjellpartiene (Kvamsfjellet, Steinknallane, Pollaklovane, m.m.) mellom Moldefjorden og Barmsund på den ene siden og Totland og Bryggja på den andre, danner den fysiske rammen for alle som har bodd her siden isen forsvant for 10-12 tusen år siden.
Lokalhistorikaren fortalde ei historie om bygda som ikkje mange har høyrt før
Fra de tidligste tider og helt frem til det 20de århundre, har beboerne i dette området livnært seg stort sett av tre ting: fiske, jordbruk, herunder jakt og fjellbruk om sommeren, og til en viss grad samferdsel. Når det gjelder fiske som næringsvei for lokalbefolkningen her ute, er det så kjent at jeg skal ikke skrive mer om det her, bortsett en ting. Fiske var sannsynligvis en større kilde til velstand enn jordbruk, spesielt der gårdene hadde kort utror. Det er kanskje på Indre Fure – der jordbruksarealet ikke var så stort, men fisket ga synlig og velkjent velstand - at de økonomiske fordelene med kort utror best har vist seg gjennom tidene.
Likevel, hvis man ser på det gamle Selje fra luften, og tenker på tiden før moderne maskiner gjorde sine inntog, så vil man se at forholdene for jordbruk er ganske bra i vikene ytterst på Stad, på Drage og Leikanger, på øya Selja, i selve Seljebygda, rundt Moldefjorden, f.eks. på Eide, Berstad og Moldestad, og på Salt, Barmen, Venøy, innerst i Nord- og Sørpoll, og Flatraket. Og de største jordbruksarealene ville alltid gi en viss utkomme, selv i dårlige år.
Så var det samferdsel. Når jeg tar med dette, er det på grunn av Stadlandet. Som sagt, dette fjellpartiet med Stadhavet utenfor, er som en skillevegg på kysten, spesielt å dårlig vær. Dermed har man flere fjelloverganger som har vært i bruk i lange tider når man ville unngå Stadhavet. Dragseidet mellom Leikanger og Drage er den mest kjente; men tråkket over Sandvikseidet, den gamle ‘Kongeveien’ over Mannseidet, og ‘Postveien’ fra Berstad til Rimstad og Totland, er også svært gamle ferdselsårer her i distriktet.
Visste du at eit av Norges største slag fann stad i denne bygda? No etablerer dei eige sogelag
Men det som kanskje ikke er så kjent er at de som bodde på gårdene der veiene møtte sjøen hadde gjerne skyssplikt og kunne få betalt for det. Legg også merke til at noen av de største, beste og eldste jordbruksområdene i Selje og Stadlandet ligger der disse gamle ferdselsårene møter havet, s.s. Berstad og Eide i Moldefjorden, eller Drage og Leikanger på Stad.
Samferdsel betyr også kontakter og handel utover lokalmiljøet; og vi har jo legenden om Sunniva og Seljumennene fra Irland, men også en gravrøys på Kapellneset ved Ulvesund, som skal stamme fra en viking med et irsk tilnavn. Og like sør for oss, ved Berle, finner vi ættegården til Kveldulv, Skallagrim, og Egill, som fór til Island etter de ble uvenner med Kong Harald Hårfagre. Selv om vi ikke umiddelbart tror på hver eneste detalj i slike fortellinger, er deres eksistens i seg selv et vitnemål om kontakten vestover.
«En av de fineste naturperlene i Selje skal bygges ned»
At det har bodd folk med velstand her omkring i lange tider er også uten tvil. Gårder som slutter med ‘-stad’ regnes for å ha vært bosatt i førkristen tid, og vi har to – Berstad og Moldestad – i Moldefjorden. Navnet på prestegården - ‘Hove’ - går tilbake til benevningen på et førkristent kultsted, et ‘hov’; og i 1824 tegnet W.F.K. Christie er plan over kirken i Selje, som viser så mange som 23 gravrøyser der kirkens parkeringsplass ligger i dag.
Vi har også vitnemål i sagaene om storfolk og store hendinger her i distriktet. Harald Hårfagre fikk skipet sitt dradd over Dragseidet en høst, da han ikke våget å seile Stadhavet på grunn av været. Egill Skallagrimsson skal visst ha svømt over Ulvesund midtvinters, for å skaffe seg ild etter et skipsforlis. Ragnvald i Ervik var en de tre navngitte norske høvdingene i Slaget ved Hjørungavåg i 990, da Jomsvikingene ble slått av Håkon jarl. Han har endatil sitt eget kapitel i middelalderens ‘Flateybok’. Omtrent 50 år etterpå, var Magnus den gode på ting sør i Ulvesund, ifølge Snorre. Olav Tryggvason, Olav den hellige og Sverre var alle på Selja, og Olav Tryggvasons kristning av fire fylker på Dragseidet er berømt.
«Mi mor, Kjellaug, var i Vika da mina sprang i lufta»
Et annet vitnemål om menneskelige aktiviteter over lang tid, er fornminnene som er å finne her, og som kanskje har fått litt mer oppmerksomhet etter utgravingen ved hotelltomten i Selje. Jeg har alt nevnt de gravrøysene som en gang var ved Selje kirke. Et annet eksempel er gravrøysene rundt Moldefjorden, så som på Klubbholmen, Langeneset, Lestoneset, Hammersvikhaugen, og Bådeneset ved innseiling til Saltasundet; og for ikke så mange år siden, fant man helleristninger på Drage. Hva finnes ellers rundt om som vi ennå ikke kjenner til? Og som jeg har nevnt i en annen sammenheng, i 1206 var det er stort slag i Moldefjorden, der 200 mann falt, ifølge sagaen. Har samtidens Seljeværinger gravlagt 200 mann i en fellesgrav etter det slaget, og i så fall, hvor er graven?
Ingen av de tingene jeg her har nevnt er ukjente, nå man ser de hver for seg. Men når man setter de sammen og ser de under ett, da kommer noe fram som kanskje ikke er så kjent: skyggen av et meget velutviklet og velstående lokalsamfunn i og omkring Moldefjorden, Sildagapet og Vanylvsfjorden i århundrene like før og etter Harald Hårfagres tid.
«Hva vil skje med vårt fremste turistmål hvis en slik mengde cruisegjester skal besøke klosteret neste år?»
Kan dette virkelig ha vært tilfelle? Og i så fall, kan målrettete undersøkelser bringe det på det rene? Kanskje. Men hvis man skal lykkes med slike undersøkelser, må man først legge vekk ideen om Selje og Stad som endestasjoner på en lang kjøretur fra Oslo. Man må heller begynne med skipsleia langs kysten, og tenke på det som kan ha vært her i den tidlige Middelalderen - et lokalt storsamfunn ytterst mot havet som har etterlatt sine spor i bakken og langs strendene. Så må man bruke det som utgangspunkt for undersøkelsene sine.
I dag, når man i Selje og Stad tenker pilegrimer, turistnæring og bygdeutvikling, mener jeg at man burde ha alt dette i mente. Det viser seg over alt i Europa at Middelalderen selger. De næringsprosjekter som anerkjenner dette, som tar vare på og viser fram sin historie, som bruker den som grunnlag for en langsiktig inntjening, slike prosjekter vinner priser. De prosjektene som overkjører historien i korttenkt jakt etter store og umiddelbare gevinster, de blir latterliggjort. La oss arbeide med de første og ikke de siste.