Dette innlegget er skrevet av Audun Dydebdal frå Holvik og sto på trykk i Fjordenes Tidende fredag 25. september.

Tiden da en mann var en mann og et ord et ord sluttet med Olav Horn som ordfører i Vågsøy.

Det var den 15. juni 1965 vi flyttet fra Bergen og kom til Slettebø i Holvik. Vi ble ønsket varmt velkommen av bygdefolk og kjente, og ikke minst respekterte politikere.

Gjennom årene har vi hatt gleden av å bli kjent med dyktige politikere som Marius Larsen, Leif Iversen, Leif Waage, Otto Hoddevik, Rolf Domstein, John Rutledal, Fritz Haug, Knut Domstein, Arthur Heimdal, Ivar Svein Kassen, Roald Sandal, Morten Tunold og Halvdan Wik.

Personer som var med på å styre Vågsøy kommune på en aldeles eksemplarisk måte. En måte å lede kommunen på som vakte respekt over det ganske land og som gav kommunen et meget godt omdømme og som gjorde oss som innbyggere stolte av å komme herifra.

Under et av mine første møter med kjøpmann Kåre Holvik ble jeg «beordret» til å være behjelpelig med å skaffe Holvik et nytt og nødvendig byggefelt. Fikk besøk av ingeniørene Helge Hjelle og Klaus Fagerlid som ønsket meg velkommen til møte med teknisk sjef Austmyr. Et hyggelig møte som konkluderte med at kommunen ønsket et boligfelt i Holvik som var dobbelt så stort som først planlagt.

Helge Hjelle og Klaus Fagerlid var med på et arbeid som gjorde at 85,6 mål av Furutoppen på min eiendom ble avsatt til boligfelt. En størrelse som gjorde at vi måtte trappe ned på gardsdrift og tallet husdyr. I november 1988 ble jeg kalt inn på kontoret til ordfører Olav Horn (Sp) som var godt kjent med tomtesaken. I dette møtet tilbød ordfører Horn meg en utbetaling på 1,4 millioner kroner som et lite forskudd inntil de nødvendige papirer og vedtak ble ordnet. Dette siden det hastet med å få ferdig tomtefeltet.

På spørsmål om vi ikke skulle formalisere en, i alle fall for meg, stor avtale med noe skriftlig ble det understreket av Horn at dette slett ikke var nødvendig. Jeg skulle på ingen måte lide noe økonomisk for at jeg avsto tomter i Holvik.

Fungerende rådmann Svein Borgundvåg var med på møtet og har siden skriftlig bekreftet at innholdet i møtet var som jeg beskriver. Dette første møtet ble fulgt av flere på ordførerkontoret, samt hyppige kontakter på telefon, men utbetalingen fra Vågsøy kommune lot vente på seg. Den 19. 12. 1989 ble Furutoppen på 85,6 mål godkjent som kommunalt boligfelt av kommunestyret i Vågsøy.

En godkjennelse som ifølge ordfører Horn skulle utløse et enda større beløp enn forskuddet jeg ikke hadde mottatt. Purringer til ordfører ble besvart med at jeg måtte vente til over nyttår 1990 da kommunen ville ha bedre budsjettdekning, men ingen penger kom. Kort tid etter kjøpte kommunen et tomtefelt på 24 mål for 2 millioner kroner, men jeg fikk fortsatt ingenting for Furutoppen på 85,6 mål.

Vi hadde hatt store utgifter på Furutoppen og kom i økonomiske problemer da de lovte pengene fra kommunen ikke kom. For meg som et helt liv hadde stolt på at håndtrykk beseglet avtaler like mye som skrift var det en enorm skuffelse å oppleve sviket fra Vågsøy kommune og ordfører Horn.

Med få hederlige unntak har de politikere jeg har kontaktet i ettertid sagt at de ikke kan gjøre noe så lenge ingenting skriftlig kan legges fram.

Et brev og en bekreftelse fra fungerende rådmann Borgundvåg er heller ikke noe verdt i disse politikernes øyne.

Nå har jeg heldigvis hatt en enestående og fantastisk familie som har støttet meg hele tiden. Tusen takk for det og tusen takk til gode venner som jeg både har fått hjulpet og som jeg har fått hjelp fra.

I dag er det 20 hus i Furutoppen med mange hyggelige mennesker som er svært så velkommen i bygda vår. I dag er det trolig at Vågsøy kommune har store inntekter fra Furutoppen samtidig som min private økonomi er tilnærmet ruinert fordi jeg i mine møter med Olav Horn trodde en mann var en mann og et ord et ord, og ikke minst at en ordfører sine klare løfter forpliktet den kommunen han var folkevalgt leder av.

Jeg gratulerer og ønsker den nye ordføreren Kristin Maurstad velkommen i en viktig jobb.

Vær ved godt mot, her er mye å ordne opp i etter mye sus og dus etter november 1988.