I bydelen Whitechapel i London ligg der ein pub; The Blind Beggar. Dvs. Den Blinde Tiggaren. Visstnok eit nokså uvanleg namn sjølv for ein pub i London. Namnet skal han ha fått etter eit segn om ein riddar i mellomalderen, Simon de Montford, som grunna ymse omstende måtte gje seg ut for ein blind tiggar.

Denne puben er kjend verda over grunna to omstende: Det eine særs godt og gledeleg, det andre ikkje fullt så gledeleg. For å ta det siste først; i mars 1965 sto der ein mann ved bardisken i The Blind Beggar og rulla seg ein røyk. Inn kom 3 karar. To tok oppstilling ved døra, den tredje gjekk bort til mannen. Dei kjende tydelegvis einannan. «Var det noko du ville», spurde mannen med sigaretten. «Eg skal berre gjere opp», svarte hin, drog opp ein pistol og sette to kuler i hovudet på den andre. Han var død på staden, sjølvsagt. Politiet kom til, men ingen i puben kjende naturlegvis mordaren, sjølv om dei inderleg vel visste kven han var. Det var Ronnie! Ronnie Kray, framståande medlem av familien som meir enn nokon kontrollerte London si kriminelle underverd.

Mordofferet heitte George Cornell, og drapet på han vart starten på ein gigantisk politiaksjon for å få sett ein stoppar for Kray-familien sine fantestrekar. Scotland Yard sette inn detektivar, agentar og tystarar alle vegar rundt familien sine «verksemder», og 3 år seinare hadde dei prov nok til å hanke inn syndarane. 11 av dei kom for retten, og vart dømde til så lange fengselsstraffer at dei neppe nokon gong ville sleppe ut att. Det var flaks for dei at dødsstraffa på det tidspunkt var avskaffa i Storbritannia.

I dag er The Blind Beggar målet for reine pilegrimsferder. Grunnen er at 100 år tidlegare, i 1865 sto der ein mann utanfor The Blind Beggar og heldt si første preik, eller Gudsteneste. Mannen heitte William Booth, og denne Gudstenesta er rekna som sjølve startskotet til det som vi i dag kjenner som Frelsesarmeen.

William Booth var – av alle ting – utdanna pantelånar. Etter at han 15 år gamal sa dei kjende orda «alt som er i William Booth skal Gud ha» engasjerte han seg i Metodistkyrkja. Han blei fort ein anerkjend lekpredikant, men fann at kyrkjesamfunna gjorde den klassiske feilen å stort sett vende seg til dei som alt var «innanfor». Dei etablerte kyrkjesamfunna levde nærmast sine eigne liv, medan dei som heldt til på samfunnet si skuggeside, og meir enn nokon andre trengde hjelp gjekk for lut og kaldt vatten. Det var dei fattige, dei heimlause, dei svoltne, dei kriminelle, alkoholikarar, prostituerte, tiggarar; ja, alle dei som hadde falle utanfor. Her trengdes til dei grader ei hjelpande hand. Om ikkje anna eit måltid mat, ei seng for natta, eit klesplagg eller to, ja, kva som helst som kunne lette tilværet, følgd av nokre velvalde Gudsord. Desse vart William Booth si målgruppe, og Gudane skal vite at dei var mange nok.

Ein kan ikkje nemne William Booth utan og å nemne kona hans, Catherine. Dei grunnla The Christian Revival Society, som i 1878 vart Frelsesarmeen, organisert etter militær modell. Armeen møtte i starten stor motstand, men fekk på høvesvis kort tid stor innverknad. Eit enormt arbeid hadde starta, armeen fekk fotfeste i land etter land, og William og Catherine Booth fekk oppleve at arbeidet deira vart akseptert, og ynskt velkomen av kongar, keisarar og presidentar. Ikkje minst i Norge, der William Booth heldt tale alt i 1887.

I dag er Frelsesarmeen etablert i eit 60-tals land. Han gjer eit arbeid som ingen ord til fulle kan uttrykkje verdien av. Takka vere han kan ein svolten få eit måltid mat, ei heimlaus ei seng for natta, ein som frys kan få eit varmt klesplagg. Og apropos det; la meg nemne at eg for mange år sidan kjøpte meg ein fin, gul ullgenser. Flott var han, og eg brukte han både titt og ofte. Så kom eg att frå sjøen ein gong, ville iføre meg min fine genser, men fann han ikkje. Løysinga var sjølvsagt å spørje madamma kor han var henne: «Den gule genseren? Jammen kjære deg! Den har eg gitt til Frelsesarmeen for lenge sidan»! Og då tenkte eg som så at: Ja ja! Evig eigast berre det tapte, og dersom no ein stakkars, forhutla uteliggar held varmen no i vinterkulden takka vere min gule genser, så kunne han ikkje betre fare.

Eg har hatt gleda av å sitje lite grann bøssevakt ved Frelsesarmeen si julegryte på Bryggen her i Måløy. Eg har hatt verre oppgåver enn det. Det er direkte rørande, og utruleg flott å registrere at gjevargleda er nesten formidabel, der Ola og Kari gjev av det dei har, og er rett og slett takksame for at dei har høve til det. Og ikkje minst har vi eldsjelene i det daglege som organiserer det heile av sitt varme og gode hjarte. Dei fortener til dei grader slantane våre, og endå meir vår takksemd og anerkjenning for arbeidet dei gjer. Vi kan putte litt pengar i bøssa i den tryggaste forvissing om at dei manifesterer seg i hin enden, i form av handfast hjelp til våre altfor mange trengande. Ektefølt omsorg og varme får dei på kjøpet.

Det er no snart 160 år sidan noko så prosaisk som ein pub i London var arena for startskotet til det som vart ein verdsomspennande organisasjon som utelukkande gjer det gode. Samansett av kvinner og menn som har varme og omsorg som sine fremste kjenneteikn. Og namnet til puben, Den Blinde Tiggaren, kan temmeleg sikkert gje assosiasjonar til tilstanden både i Whitechapel, og altfor mange plassar elles på den tida. Der var garantert ingen mangel på tiggarar, blinde som sjåande, men nesten 160 år seinare er eg sikker på at talet på slike har minka stort. Takk vere personar som gjorde og gjer det som trengst for å lindre den nådelause, blanke nauda som framleis eksisterer. Og ja, til og med midt i vårt eige velstandssamfunn.

Nettopp: Frelsesarmeen!