Utgifter og avgifter til besvær

Enhver som har fylt drivstoff den siste tiden har oppdaget at selve hjerteblodet i all transport og de fleste typer næringsvirksomhet har steget drastisk i pris. Grunnen til det kan være mangesidig, men konflikten i Ukraina er selve hovedkomponenten. Verdenssamfunnet har innført store sanksjoner mot en av verdens største oljeleverandører, Russland; noe vi alle er enige i. Alle fredelige midler må tas i bruk mot en hodeløs aggressor som anno 2022 går til væpnet angrep mot et naboland.

Selvsagt kan man innvende at dyrere drivstoff i rike Norge er et lite problem sammenlignet med det ukrainske folk sine daglige lidelser og ofre. Få eller ingen kan være uenige i det. Samtidig må man etter beste evne holde det norske samfunn og næringsliv i gang. Det dreier seg om vårt daglige liv, transport til og fra, og selvsagt arbeidsplassene våre, og produksjon av det vi trenger til enhver tid.

Alt dette rammes på en eller annen måte. Ikke minst produksjon av mat fra land og hav. Den norske bonden må håndtere en stadig økende utgiftsside. Det samme må fiskeren. Et grønt skifte til tross; enn så lenge er drivstoff for ham/henne det samme som vann er for kamelen. Uten tilgang på dette til alminnelig, overkommelig pris går det hele i stå. Det gjelder alle, fra den minste sjark til den største fabrikktråler.

Prisen på drivstoff svinger fra dag til dag, men gjennomgående stiger den. Faktisk til et nivå som allerede nå gjør enkelte fiskerier ulønnsomme. Flere av rekebåtene i vår sørlige landsdel ligger til kai. Det bærer seg helt enkelt ikke. Kolmuleflåten som fisker vest av de britiske øyer finregner på inntekts- og utgiftsside. Fiskeflåten som helhet sjekker daglig bunkersprisene. Når og hvor kan det bunkres til en pris som gjør at man kan drifte økonomisk bærekraftig? Enhver ansvarlig fiskebåtreder vil vegre seg i det lengste mot å legge båten i ro, og permittere mannskapet. Over det hele henger spørsmålet: Har våre styrende verktøy i kassen som kan avhjelpe en situasjon som mer og mer «dreg seg under nabben», for å bruke et lokalt uttrykk?

Ja, de har det! Rundt 40 prosent av drivstoffprisen er avgifter til den norske stat. CO2-, Nox- og mineraloljeavgift. Pluss moms. Alt dette er for så vidt greitt. Den norske fisker aksepterer at miljøavtrykk har en pris, og at man ellers er underlagt de samme momsforplikteleser som det øvrige samfunns-og næringsliv. Men vi befinner oss i dag i en unntakssituasjon, der det samlede avgiftsnivået legger store sleder i veien for et velfungerende næringsliv, og i verste fall bringer deler av det til opphør. Verdiskapingen rammes, og arbeidsplasser settes i fare. Man risikerer en dominoeffekt, der en spesifikk virksomhet sine utfordringer forplanter seg til en eller flere andre.

Etterspørselen etter fisk på første hånd er per dato upåklagelig. Men det har sin grense hva fiskeindustrien og eksportapparatet kan betale. En galopperende utgiftsside kan ikke kompenseres i det uendelige med høyere pris på råstoffet. Det skal tilvirkes, og selges på et troløst verdensmarked, der betalingsevnen, viljen og mulighetene må være til stede. Dermed ender vi opp med en utgiftsside som må reduseres. Det må da skje med lettelser, eventuelt suspendering av de allehånde avgiftene. Eksempelvis Sverige og Frankrike har allerede gjort det, på virksomhet som de mener har essensiell samfunnsmessig betydning. Herunder fiskeriene. Vi vil derfor mene at fiskeristormakten Norge bør være i stand til å gjøre det samme, ikke minst i en tid med store, u-budsjetterte inntekter til den norske stat.

Noen vil sikkert beskylde oss for krisemaksimering, og klagesang for vår syke mor. Men ingen er tjent med at store deler av sjømatnæringen regelrett prises ut over sidelinjen. Det gjelder hele verdiskalaen. Flåten må fiske på økonomisk bærekraftig vis, og landsiden må kunne ta unna fisken, tilvirke og selge den med fortjeneste. Og ikke minst må leverandører av varer og tjenester ha det minimum av armslag som trengs for å serve næringen på noenlunde ordentlig vis.

Sjømatnæringen er åpne for alle gode forslag. Det aller, aller beste er selvsagt at Putin trekker klørne til seg og krigen bringes til opphør. At nasjonene holder fred med hverandre, og at handel og vandel kan foregå mest mulig problemfritt. Men inntil videre må våre styrende improvisere som best de kan for at samfunnet skal henge sammen. For sjømatnæringen som helhet, og ellers stort sett all øvrig virksomhet har nøkkelen til det per dato ett navn:

Avgiftslettelser!