Kinn kommune er dei store tankane om strategisk posisjonering og å endeleg la kysten blomstre, som ein aldri heilt fekk ut av skrivebordet. Vi har ikkje fått fuglen til å fly skikkeleg. Kommunestyret sitt felles nyttårsforsett må vere å snu om på dette.

Historia om korleis Kinn blei til, og alt av lite smarte val som er gjort seinare skal eg ikkje gjenta her. Det har vore turbulent mellom politikarar, og mellom politikk og administrasjon. To år med pandemi, etterfølgd av global uro som fører til prisvekst og renteoppgang har heller ikkje gjort det lettare. Det mest positive i året som er omme er at reverseringsdebatten endeleg er lagt død, og eg opplever at det er eit nytt og betre politisk klima. Hadde det skjedd tidlegare hadde vi òg kome lengre i arbeidet med å utvikle kommunen vår, for heilt sidan kommunen vart ein realitet har det stått i stampe.

På mange område går det likevel veldig bra i Kinn kommune. Døma er mange på at vi hevdar oss, og viser for resten av landet at vi både vil og kan. Busettings- og integreringsprisen fekk vi i november. Dei siste to åra har vi vore mellom tre nominerte kommunar i landet som årets vertskommune for næringsutvikling, for kommunar over 15.000 innbyggjarar. Hausten 2020 fekk vi Leve heile livet-prisen. Likevel er det langt frå godt nok, med tanke på det openberre potensialet som bur i kommunen vår.

Når no stort sett alle parti endeleg har slutta å snakke om kommunen i det heile tatt skal eksistere, må vi tre år på overtid ta opp att ballen frå fellesnemnda og saman bestemme kva vi vil med kommunen vår. Kva bør vi bruke tid og krefter på?

Då vi skapte kommunen handla det om det heilt grunnleggande: Det handla om å snu utviklinga der staten flyttar frå byane våre, ut av kommunen og øst i fylket, eller til storbyane. Det handla om å legge til rette for at næringslivet kan blomstre og skape morgondagens arbeidsplassar. Det handla om å heve blikket og sjå dei store linjene og utvikle framtidsretta tenester for innbyggjarane, og ikkje la enkeltsaker og dei «små» filletinga få dominere. Det handla om at alle delar av kommunen skulle oppleve at dei er viktige tannhjul i det store maskineriet som den større kommunen er. Det handla om å bli meir profesjonell og strategisk i måten vi arbeider politisk – om å spele i den politiske divisjonen vi meiner vi høyrer heime. Så langt har vi ikkje lukkast.

Det vi manglar i Kinn er å samle oss om felles mål som vi alle er samde om. Som vi arbeider med strategisk, konstruktivt og på tvers av politiske skiljelinjer. Sakene politikarane diskuterer er i all hovudsak dei som splittar på tvers av geografi og parti, og som gjerne i tillegg har i seg konfliktdimensjonar til den tilsette administrasjon. Dei sakene som foreinar og som i særstilling er viktigast skal vi klare å snu skuta, dei blir totalt gløymt når kommunestyret og formannskapet samlast. I ein slik situasjon er det i grunnen kanskje ikkje så rart at samarbeidsklimaet blir dårleg?

Når vi ser på andre kommunar rundt oss, og i særdelesheit Sogndal og Sunnfjord, er det imponerande korleis dei har lukkast å slutte rekker internt, for å få staten og fylkeskommunen til å bygge dei gode: Samferdsletiltak, svære vidaregåande skular, høgskuletilbod, offentleg tenesteyting og arbeidsplassar for (unge) menneske med høgare utdanning. Når til og med det norske forvaltningsorganet som legg til rette for utveksling av menneske mellom bedrifter og organisasjonar i Norge og land i Afrika, Asia og Sør-Amerika (Norec, tidlegare Fredskorpset) er lagt til Førde, så kan berre fantasien sette grenser for kva vi kan få til i Kinn. Men ein ting er sikkert: Vi må gjere det sjølv.

Å arbeide med utvikling, må handle om noko meir enn å berre slutte å snakke om avvikling. Det krev målretta innsats og samarbeid. La oss ha det som felles nyttårsforsett i 2023, så får vi endeleg fuglen til å fly! Godt nytt år!