Best og mest kompetanse i Kinn eller lille Vågsøy?

Varaordføreren i Kinn sitt innlegg som hevder at «små fagmiljø = effektive, fleksible, oversiktlige og gode fagmiljø» kan ikke stå uimotsagt. Det er ikke min erfaring.

Etter nesten 40 år i offentlige omsorgstjenester føler jeg meg berettiget til å mene noe om kvalitet og kompetanse i små og store fagmiljø. Jeg har erfaring fra begge deler.

Men først for å klargjøre: hva er kompetanse, egentlig? Formell kompetanse baserer seg på kunnskaper, kurs og tiltak, mens uformell kompetanse baserer seg på personlige erfaringer fra arbeidsliv og alle andre arenaer. (KS 2018)

Kort fortalt; reell kompetanse er sammensatt av en person sine kunnskaper (teoretiske), ferdigheter, evner og holdninger. Mao, ett eksamenspapir o.l. er ikke nok til å kalle seg en kompetent fagperson. Og det er her små kommuner ofte kommer til kort.

Gamle Vågsøy kan ikke skryte av at de har hatt mange søkere til fagstillinger eller lederstillinger. Tvert imot. Det har vært få søkere til ledige stillinger opp igjennom årene. Ikke bare til sykepleiestillinger, spesialpedagoger, men også til ledende stillinger som rådmann eller kommunaldirektør. Kommunen har måttet ta det de har fått, og av og til har det også kanskje hendt at kommunen har ansatt, ikke på grunn av, men til tross for, tidligere erfaringer med personer.

Jeg ønsker ikke å henge ut noen, derfor vil jeg ikke eksemplifisere, men tenker at lokaldemokratiet kan bli for lokalt.

Men det jeg kan også si er følgende: Jeg er sterkt uenig i varaordføreren sine betraktinger omkring kompetansen i små kommuner. Ikke bare taler hun imot fagdepartementer sitt syn som forfekter at større fagmiljø både sikrer kompetansen og kvaliteten på tjenester.

Varaordføreren sier at brukerne (og støtter seg til studier fra 1997 og 2003) i små kommuner er tilfreds med tjenestene. Vel, mye vann har rent i elva de siste 20 åra og min erfaring er at små omsorgsenheter er svært sårbare. For uheldige ansettelser, for sykdom blant ansatte, annet fravær ved kurs, møter etc. Mao. tjenesten blir fort fraværende og lite tilgjengelig for brukerne.

Min erfaring er også at små fagmiljø ofte blir utsatt for stort og slitsomt press mht. å levere tjenester og ventetida kan bli lang, svært lang for noen barn og foreldre. Mine brukere, den gang da mitt arbeidssted besto av 1,5 fagpersoner opplevde en ventetid på 6 mnd. og mer. Hvor lenge kom an på problemet.

I 2022 i Kinn er det heldigvis ikke slik lenger. Varaordføreren antyder at små fagmiljø antyder at de gir det «vesle ekstra» og stiller opp uansett om en har ferie eller er fraværende av andre årsaker. Vel, jeg har samarbeidet med mange fagetater, og det kan hende skjer, men er ikke typisk, og ubrukelig som et kvalitetskriterium. Arbeidsgiver eller brukeren kan heller ikke kreve det.

Varaordføreren hevder at «i større fagmiljø blir ofte ting meir stykkevis og delt». Det er en dryg påstand, uten rot i min virkelighet i alle fall. Tvert imot. Jeg har erfaring for at det jobbes bevisst for at brukerne skal ha så få fagpersoner å forholde seg til som mulig. Men når kompetansen hos en person ikke er tilstrekkelig, er det mulig søke råd hos andre «på kontoret». For det er vel ikke slik at varaordføreren tror hun eller andre kan alt innenfor sitt fagfelt? Hvordan arbeidet internt går, er et lederansvar. Og også her kommer Kinn bedre ut sier fagfolk og ryktebørsen til meg.

Varaordføreren påstår at det kan være mindre kommunikasjonssvikt i små miljø og «flaskehalsar» i større miljø. Vel, nok en dryg påstand. Min erfaring sier meg at det ikke er størrelsen på fagmiljøene som bidrar til slike problem, men slette ledere, uansett størrelse og fagetat. Gamle Vågsøy har ikke noe å rope hurra for her heller, og det blir neppe bedre i vesle Vågsøy. Uansett hva bestillingsverket fra Kommunalkonsult, senterpartister og revisjonister utenfor kommunen måtte mene.

Så, til slutt: Jeg velger å tro på rapporten fra Statsforvalteren og kommer til å stemme ja til Kinn! Å kaste bort millioner på reorganisering av en minikommune er forkastelig og misbruk av mennesker og materielle ressurser.

Jeg tar også sjansen på og tror at jeg får mat fra kommunalt kjøkken når den tid kommer. Det er bare et vedtak som skal til for å rette opp denne politiske blunderen.

Jeg håper og tror også at vi en dag skal få Bremanger med oss. Det blir neppe i min tid, men likevel, om mine drømmer ikke har en 50-årshorisont som hos lederen av Rødt, så drømmer jeg at vi to, Kinn og Bremanger, blir en formidabel kystkommune.

Ha framtidstro! Stem ja til framtida. Sammen er vi bedre og sterkere!