Det var tidlig vår for drøyt tre år siden. Et forsinket fly landet ikke før det var blitt kveld. Omgivelsene forsvant litt i regn og mørke.Men de kjørte gjennom Eidsgata. Hun fikk omvisning på kirketunet. Og da dørene til Eid kirke gikk opp og Kristin Stensrød fikk se altertavlen, var det på mange måter gjort.– Jeg fikk se en fantastisk kirke. Og en altertavle der Jesus står med armene og tar imot. Og jeg tenkte at dette er et godt sted å være. Og jeg fikk sånn umiddelbar ro for at dette er noe jeg helt seriøst skal vurdere å søke på, smiler Kristin.
Det var i realiteten bare å takke ja. Søknadsbunkene til prestestillinger i utkant-Norge tar ofte ikke så mye plass. Og prost Rolf Schanke Eikum hadde ikke lagt skjul på at jobben var hennes om hun ville.– Det var på en måte en litt lettvint løsning, for jeg visste at jeg kom til å få jobben hvis jeg søkte. Samtidig som jeg altså hadde en ro på at det var en riktig ting å gjøre, forteller 29-åringen.– Så sånn havnet jeg her.
Kristin var bevisst på at hun ikke skulle ha for store forventninger til sitt nye liv. – Men det har gått overraskende greit, og det har vært en positiv opplevelse. – For meg er dette et godt sted å være og å bli prest, sier hun om sin første jobb etter endt utdanning.
Det at forholdene ikke er større enn de er i Eid, har også vært et pluss.– Det har vært greit med tanke på å skape meg en identitet som prest. Det å oppleve at folk vet hvem jeg er.– Og jeg er innom alt. Du får veldig bredden i prestetjenesten når du er på et lite sted.
Hun ga seg selv fem år.
– Det var utgangspunktet mitt da jeg dro hit, for å få tid til å etablere meg i lokalsamfunnet, for å få tid til å være prest her. Kunne møte folk både til barnedåp og gravferd, og til konfirmasjon. Få sjansen til å bli kjent med både bygda og folket her.
29-åringen vokste opp i en troende familie hjemme i Stavern i Larvik. De synes selvfølgelig at Eid er langt unna.
– Tanken på å flytte tilbake til Østlandet har vært der hele tiden, fordi det er der jeg har de fleste vennene mine og der all familie bor. Og avstanden har blitt mer påtrengende etter at jeg fikk meg kjæreste i Oslo, medgir Kristin. Hun regner med at hun kommer til å flytte på et eller annet tidspunkt. – Men jeg har også hele tiden hatt som utgangspunkt at jeg skal gi dette en sjanse, og at jeg skal gi det en skikkelig sjanse. Jeg skulle ikke bare være her ett år og så tenke at «Neh, dette var ikke så gøy som jeg hadde trodd» og så dra tilbake igjen.
Hun sitter på kontoret. På det hjørnet av kirketunet som vender opp mot inngangen til kirken hun forelsket seg i ved første øyekast for litt over tre år siden.– Det er en veldig personlig jobb, i hvert fall for min del, fordi jeg jobber med troen min. Og har jeg ikkke troen, så har jeg ikke noe jobbgrunnlag heller. Om jeg på et tidspunkt mister troen, da må jeg finne meg noe annet å gjøre.
Skillet mellom jobb og privatliv er i mange tilfeller nesten usynlig. Og det er ikke alltid lett å rekke over alt som skal gjøres.– På mange måter er det å velge å bli prest det samme som å velge en livsstil. Man kan ikke bare legge fra seg jobben på kontoret, låse døren og dra hjem.
Kristin viser rundt i kirken. Peker på utskjæringene på prekestolen. Forteller om altertavlen. Og legger ikke skjul på at hun tok et riktig valg da hun takket ja til å bli sogneprest på en plass hun aldri tidligere hadde vært.
– Så hvis noen vurderer å søke seg prestejobb her på Vestlandet, så anbefaler jeg det, altså!