Mi­chel­le Kro­ken Ekrem­sæ­ter sprud­ler når hun skal for­tel­le om ar­beids­hver­da­gen som elek­tri­ker i Tussa In­stal­la­sjon på Fiskå.- Jeg har lyst til å få mer er­fa­ring og å bli flin­ke­re i fa­get mitt.Jeg vil lære mye mer, smi­ler 24-år­in­gen.Et­ter to år i job­ben har hun in­gen pro­ble­mer med å fin­ne nye ut­ford­rin­ger.– Det er utro­lig man­ge mu­lig­he­ter, så en må hol­de seg opp­da­tert på det som skjer i bran­sjen, og det er det som er så kjekt.

Bort­sett fra litt la­ger- og kon­tor­ar­beid på Fiskå, blir det mye far­ting på Mi­chel­le og kol­le­ga­ene.Mes­te­par­ten skjer rundt om i Van­yl­ven, men det blir også man­ge tu­rer til Sel­je, Stadlandet og også til Svel­gen.– Du kom­mer inn i alle slags hjem og du får tref­fe man­ge kjek­ke folk. Det er vel­dig man­ge små­job­ber, men det er et vidt spek­ter fra å mon­te­re stikkon­tak­ter til min fa­vo­ritt, som er å in­stal­le­re hele hus. Det sy­nes jeg er det kjek­kes­te av alt, for­tel­ler elek­tri­ke­ren.

På hjem­me­ba­ne skjer det også mye for 24-år­in­gen. Et­ter to år på Eid, der hun traff sam­boe­ren Hå­vard fra Kjøls­da­len, er de nå på plass i eget hus.I ja­nu­ar i fjor kjøp­te de nem­lig na­bo­går­den til hen­nes for­eld­re i Kro­ken, noen ki­lo­me­ter fra Åheim sen­trum. Og noen må­ne­der se­ne­re kom søn­nen Col­lin til ver­den.– Jeg har all­tid vil­let hjem igjen. I ut­gangs­punk­tet had­de vi byg­ge­pla­ner, men så fant vi ut at na­bo­en til går­den hjem­me skul­le sel­ge, for­kla­rer Mi­chel­le.

Til­hø­rig­he­ten til hjem­plas­sen gjor­de at det ikke var noe van­ske­lig valg å kom­me til­ba­ke.– Jeg flyttet opp hit da jeg var syv-åtte år og jeg har all­tid likt meg her, sier hun og fort­set­ter:– Jeg tri­ves så godt her. Det er vel na­tu­ren og dyra og fjøset og alt. Plas­sen i seg selv. Ja, hele greia.

Mi­chel­le stor­tri­ves med å bo midt i na­tu­ren, og ser ikke for seg å bo i et byg­ge­felt.

– For å si det sånn, så kun­ne jeg ald­ri tenkt meg å bodd nede på Åheim. Det måt­te ha vært her oppe i da­len om det skul­le vært Van­yl­ven. Jeg sy­nes det er fint å gå ut gjen­nom dø­ren uten at na­bo­en ser meg.

Et­ter et drøyt år i eget hus be­gyn­ner brik­ke­ne å fal­le på plass for den ves­le fa­mi­li­en.– Et­ter at vi pus­set opp blir det bare bed­re og bed­re. Jeg har spurt sam­boe­ren om han har ang­ret, men han sier at han ald­ri kun­ne ha tenkt seg å flyt­te til­ba­ke til «nor­ma­len», for­tel­ler 24-år­in­gen.Sam­boe­ren har det dag­li­ge an­sva­ret for de rundt 150 melke­geitene. – Han dri­ver går­den, mens jeg er med på en­kel­te ting. Det jeg må være med på. Med jobb, en li­ten sønn og går­den i til­legg så går da­ge­ne fort. Da får vi hel­ler leve med et litt skit­tent hus, av og til, ler Mi­chel­le.

Bare hund­re me­ter bor­ten­for dri­ver for­eld­re­ne går­den de har hatt si­den hun var syv-åtte år. –  Jeg har all­tid sett for meg at jeg skal ta over, for­tel­ler hun.  Enn så len­ge har 24-år­in­gen det imid­ler­tid helt topp som elek­tri­ker og del­tids gards­kjer­ring.– Jeg vil job­be med Tussa så len­ge som mu­lig, og for­hå­pent­lig­vis få fle­re un­ger. Og den da­gen vi tar over går­den til for­eld­re­ne mine, så får vi se hvor­dan da­ge­ne strek­ker til.