Hun had­de sendt DVD, bil­der og CV. Så gikk det slag i slag. De vil­le ha hen­ne med i show­et, og på slut­ten av som­me­ren i 2012 reis­te hun til Mexi­co. På dan­se­jobb på en luk­sus-re­sort.– Jeg had­de pa­nikk på fly­et. Det før­s­te som slo meg var at «Det­te var dumt gjort», ler Ane-Jør­gi­ne Frøy­en.

Hun stor­triv­des med dan­sin­gen og de hun job­bet sam­men med.– Fan­tas­tis­ke men­nes­ker og fan­tas­tisk jobb med show seks da­ger i uken. Mexi­co gjor­de at jeg inn­så hvor langt jeg har kom­met med psy­ken min og er det bes­te jeg har gjort for meg selv.

Men det ble med to må­ne­der.

– Det var ting uten­om dan­sin­gen som gjor­de at jeg reis­te hjem.

Ane-Jør­gi­ne had­de ikke vært der len­ge før hun fikk be­skjed av opp­drags­gi­ve­ren om å slan­ke seg. Hun var for stor. Den sam­me his­to­ri­en om igjen.

– Jeg satt der med en top­pet tal­ler­ken med mat. Det var et sånn all inclusive-sted der det er mat over­alt. Jeg sa in­gen ting. Jeg gikk bare bort til mat­dis­ken,  hen­tet meg en doughnut og spis­te hele. Så ga jeg be­skjed om at jeg nek­tet å slan­ke meg.

– Det er før­s­te gang at jeg har stått opp for meg selv.

Ane-Jør­gi­ne er bar­ne­vakt for ne­vø­en og sit­ter på kjøk­ke­net hos mor og far i Markane.Barn­doms­hjem­met lig­ger bare noen få bil­mi­nut­ter unna lens­manns­går­den i Kal­våg. De kjøp­te den i 2011 og der skal 24-år­in­gen og sam­boe­ren «byg­ge og bo».– Jeg har egent­lig all­tid visst at jeg vil­le til­ba­ke hit. Jeg fø­ler at  jeg har hatt en så fan­tas­tisk opp­vekst her, at når jeg skal star­te min egen fa­mi­lie, så vil jeg at de skal få opp­le­ve det sam­me.

Nå dri­ver hun og plan­leg­ger fremtiden. Og det er på in­gen måte sis­te dans selv et­ter to må­ne­der med opp- og ned­tu­rer i  Mexi­co.   – Men skul­le jeg fulgt min dan­se­drøm helt ut, så kun­ne jeg ikke bodd her, kon­sta­te­rer hun.

Ane-Jør­gi­ne be­gyn­te for al­vor å dan­se først da hun var 13 år. Bare to år se­ne­re sto kof­fer­ten pak­ket og hun var rei­se­klar.

– Da flyttet jeg til Eng­land og gikk tre år på mu­si­kalsk tea­ter­lin­je på The Ham­mond School.  Bro­ren Ole Jo­han had­de nett­opp tatt sitt eget liv. Før han døde had­de han gitt lil­le­søs­te­ren klar be­skjed: «Du må ald­ri gi opp dan­sin­gen!»– Det fikk meg til å pushe på. Han viss­te hva jeg had­de å gi, for­tel­ler Ane-Jør­gi­ne.

De tre åre­ne i Eng­land ble bein­tøf­fe. Det tok ikke lang tid før slan­king ble et tema. Hun spis­te knapt mer enn noen ro­si­ner og litt sa­lat, og kos­te seg med fett­fri yog­hurt på lør­da­ge­ne.Ane-Jør­gi­ne ut­vik­let spi­se­for­styr­rel­ser. Så ble det bu­li­mi. Til slutt ble hun sendt hjem. Der fikk hun hjelp til å hånd­te­re syk­dom­men.– Det var en utro­lig tung pe­ri­ode.

Vei­en frem til et lyk­ke­lig liv hjem­me i Kal­våg har vært krong­le­te på fle­re må­ter. Men nå be­gyn­ner brik­ke­ne å fal­le på plass for al­vor. – Jeg er over­ras­ket over meg selv og hvor mye jeg har lært. Nå er jeg ikke redd for å kas­te meg ut i ting, smi­ler 24-år­in­gen.Dan­sen blir med vi­de­re, i høy­es­te grad. I fjor vin­ter fikk hun blant an­net en av­ta­le med et cas­ting­byrå som kan bety spen­nen­de opp­drag.

Så var det det­te med å være pro­fe­sjo­nell dan­ser med base i Kal­våg, da.

– Det er så mye po­si­tivt jeg har fått ut av å bo her, men en må jo selv­føl­ge­lig ofre noen ting for å bo på en li­ten plass. Men jeg får un­der­vi­se, jeg får ta pro­sjekt, og det vei­er litt opp for det. Nå er hun i ferd med å vi­de­re­ut­dan­ne seg til per­son­lig tre­ner, og i ja­nu­ar be­gyn­te hun på et stu­die­opp­legg gjen­nom Høy­sko­len i Hed­mark. På sikt har hun tan­ker om å bli fy­sio­te­ra­peut. – Drøm­men er å kun­ne leve av dan­sen, men jeg inn­ser nå at jeg vil ha fle­re ben å stå på.

– Og jeg fø­ler det er mye mer som er verdt noe enn at jeg skal få lov til å stå på sce­nen hver enes­te dag, sier Ane-Jør­gi­ne Frøy­en.