– Det er tøft. Til tider er det en trasig jobb å ha. Rått og brutalt, men jeg synes også det er en veldig god jobb, sier Tore.– Det er ikke en trasig jobb, korrigerer Eva.– Jo, det er den eneste jobben jeg både har elsket og hatet å ha. Når du står oppe i de verste og mest... Dødsfall helt uten grunn. Barn og ungdom, det er tungt, fortsetter Tore ettertenksomt om det å drive Gravferdshjelpa.– Samtidig er det utrolig godt å se at du gjør noe godt for andre, når de står midt i en slik katastrofe, legger Eva til.– Det er det som holder oss oppe og som gjør at vi kan gå på jobb neste dag, nikker ektemannen.

Vinden har tatt godt tak i det hvitmalte murhuset. Inne er det lun varme og hjemmebakte boller.

– Refvik. Det er en fantastisk plass å være. Når det er fint vær, så tenker jeg at dette er den mest fantastiske plassen på jord, sier Eva mens vinden pisker mot ytterveggene. – Det er virkelig en bygd som har tatt godt imot oss. Vi bruker å si at vi passer perfekt inn her, smiler hun.

De kom flyttende i 1999.

– Turid Breidalen. Med store bokstaver, smiler ekteparet om årsaken til at de byttet Sandnessjøen med Måløy.– Jeg la på røret og tenkte at hvis jeg nå trekker fra halvparten, så er det fortsatt en grei plass å flytte, ler Tore om den første telefonsamtalen.Rektoren på Studiesenteret tok imot med åpne armer og la alt til rette. Likevel var planene å fortsette studiene et annet sted etter hvert.

– Det som gjorde at vi ble her, at vi ble fast, var at Tore fikk et undervisningstilbud med ambulansen. Hvis han bandt seg for to år, så skulle de sponse ham med utdanning. Og så ble vi de to årene, forteller Eva.

– Og så snublet vi over Åse Falkevik, skyter Tore inn.

– Jeg trodde egentlig at han bare tullet, da han sa at det var en gammel dame som skulle slutte med begravelsesbyrået sitt, og at han hadde lurt på å overta det, sier Eva.

I mars 2001 var Tore hjemme på permisjon fra NATO-tjeneste i Makedonia, og han og Eva var på trilletur med en av døtrene.

Utenfor kirken i Måløy sto Åse Falkevik med bårebilen.

– Han spurte om hun trengte arbeidsfolk til byrået. Hun så bare på ham. «Nei, men du kan få overta det». Thats it. Det er helt utrolig å tenke på, minnes Eva.

Tore reiste tilbake til Makedonia, sa opp kontrakten og returnerte til Måløy 1. juni. Én måned senere var de eiere av et begravelsesbyrå.

– Den opplæringen vi fikk var ett dødsfall på sykehuset på Eid der jeg var med og la i kista. Og èn begravelse der jeg satt oppe på galleriet. Så fikk jeg nøkkelen til bilen. Ferdig med det. Og lykke til, humrer Tore.

Det er elleve år siden nå.

– For Eva gikk det vel greit, antar jeg, for hun var vel i sjokk det første året.

Nå er døden blitt en del av hverdagen for familien. Foruten Eva og Tore teller den til sammen åtte barn i alderen 12 til 26 år, der to av de fire som bor i Vågsøy bor hjemme.

– Det blir en livsstil. Døden er en naturlig ting, også for ungene.

– Og du kan godt ta med at det har vært en positiv opplevelse for oss som foreldre å komme som tilflyttere til Vågsøy. Vi har hatt barn i barnehage og grunnskole både i Måløy og på Raudeberg, og vi har hatt veldig god dialog og fått god hjelp når vi har hatt behov for det.

Eva har utdannet seg til å bli kunstterapeut og har laget til besøksrom i den nybygde garasjen.

– Det er ikke alle som er like gode med ord, og en kunstterapeut jobber mye kreativt. Jeg ser at mange trenger noen å snakke med enten det er barn, ungdom eller voksne. Det kan være noen som trenger veiledning på grunn av en livskrise eller fordi noe butter imot.

Hun kikker ut. Fra stuevinduene har de utsikt til nabogarden. Og rett bak ligger storhavet.

– Det er bare å gå ut og så blåser alle bekymringene dine vekk, sier Tore.De legger ikke skjul på at de har funnet «sin» plass. – Det er meant to be. Han Tore var jo kirketjener her en stund, og da sa mamma i telefonen at «jeg hadde aldri trodd at du skulle jobbe med et begravelsesbyrå og være gift med en kirketjener», sier Eva med en hjertelig latter:

– Det var vel ikke akkurat barndomsdrømmen, nei!