Trafikkbetjent Susanne Gulhaugen liker ikke i å kjefte på de som feilparkerer. Bjeffing er det nok av på hjemmebane.
Les flere intervju i Kom Tilbake!-magasinet her
Staffordshire bull terrieren er utstillingschampion, som er den høyeste premieringen en hund kan få her til lands.
Nå har Nayeli løpetid og må klare seg uten kompisen Sully for en stakket stund. Så da er det kanskje ikke rart at litt uventet kos blir møtt med små gledesbjeff.
– Jeg er nok litt dullete med dem. Folk sier at jeg skjemmer dem bort, men jeg tenker at de fortjener det.
Hund, hund og atter hund. Det er langt fra en underdrivelse å si at Susanne simpelthen elsker firbente og alt som følger med.
– Jeg er godt over gjennomsnittet interessert i hund og hundetrening, smiler 28-åringen.
Hun er i ferd med å utdanne seg til hundeinstruktør. Hun deltar på konkurranser og stevner med egen hund. Hun er medlem i Dyrevernalliansen. Hun er fadder for et hundehjem i Romania. Hun hjelper til med omplassering. Og hun drømmer om å starte hundesalong.
Og hjemme har hun og samboeren altså to egne hunder. For å nevne noe.
1. januar i fjor startet Svelgen-jenta i det mange vil karakterisere som en uriaspost: jobben som trafikkbetjent i Vågsøy Parkering.
– Jeg liker en utfordring, og det har det også vært. For det er ikke alltid like lett, det kan jeg innrømme. Men jeg synes stort sett at det har gått bra. Og jeg er glad for at jeg tok jobben, sier hun uten å blunke.
28-åringen har kontoradresse midt i Måløy sentrum. Der tar hun imot det som måtte komme av kjeft og andre henvendelser med et hyggelig «hei, hei».
– Jeg gjør så godt jeg kan, men å skulle blidgjøre alle er vanskelig, om ikke umulig.
Susanne har blitt kalt paragrafrytter og det som verre er.
– Jeg synes ikke det er kjempekult å skrive ut bøter. Det er det minst kule med denne jobben.
Likevel har ikke trafikkbetjenten tatt skrekken etter et drøyt år i uniformen. Og så langt har det vanket mye skryt for jobben hun gjør.
– Jeg prøver å informere og rettlede mer enn jeg kjefter.
Som friluftsinteressert har det heller ikke vært vanskelig å finne pluss med Vågsøy.
– Jeg liker sjø og vær og vind, omgivelsene og fjellene. Og Måløy er akkurat passelig stort. Dessuten er det ikke så langt hjemmefra. Svelgen er jo bare en kort fergetur og litt kjøring unna.
Susanne er glad i å få nye impulser både jobbmessig og sosialt. Det har resultert i en noe omflakkende tilværelse.
– Jeg har ikke hatt ro i kroppen, ler hun.
– Men nå tror jeg at vi blir her noen år. Jeg har pakket mye og har flyttet ni ganger etter Svelgen, så nå tror jeg vi skal ta det litt «lugnt» en stund.
Susanne ser oppriktig overrasket ut over spørsmålet. Et hundeløst liv? Nei, det er helt uaktuelt. Om noen skulle tvile.
– Uten hund skjønner jeg ikke hva jeg skulle gjort. Et hjem uten hund er bare et hus, så jeg må ha hund. Minst én.
– Jeg kunne egentlig tenkt meg ti, men da måtte jeg sluttet i jobben. Og det går jo ikke.