– Velkommen til Eid Idrettshus. Mitt andre hjem!
Szymon Kac sprekker opp i et stort smil da vi parkerer utenfor hallen.
– Her er jeg tolv timer i uken. Minst.
28-åringen kom til Norge og Eid sommeren 2011. Der ble han tatt imot med åpne håndballarmer.– Etter to uker spilte jeg for Eids herrelag. Og etter fire uker trente jeg Jenter15-laget og hjalp til på klubbens damelag!
Historien startet med en telefon fra en bekjent. Szymon var akkurat ferdig med universitetsutdannelsen hjemme i Polen.
– Han lurte på om jeg ville komme til Norge for å jobbe. Jeg svarte: «Ja, hvorfor ikke». Jeg har verken kone eller unger og hadde ingen ting å tape. Jeg sa opp jobben og to uker senere reiste jeg.
Tanken var å bli i én måned og så hjem igjen. Så langt har det blitt to og et halvt år.
– I og med at jeg kom så raskt inn i håndballmiljøet, ble jeg kjent med mange kjekke folk som jeg likte og som likte meg. Og de har fått meg til å bli, forklarer Szymon.
Nå er han trener for Eids damelag, og han legger ikke skjul på at håndballen er helt avgjørende med tanke på å bli værende.
– Jeg har lyst til å leve livet, og det hadde vært tøft om jeg ikke hadde noe å gå til etter jobb. Så jentene gjør meg lykkelig og vi kommer til å være bestevenner for alltid, sier treneren blidt på norsk-engelsk.
Selv om han har drevet med både fotball, volleyball og basketball, er det håndball som er favoritten. Hjemme i Polen var han keeper i 1. divisjon for laget fra hjembyen Koscierzyna, seks mil fra Gdansk.
– Håndball er livet! Jeg har spilt i 15-16 år og det betyr veldig mye fortsatt. Jeg ser så mange muligheter til å forbedre mitt eget spill og å hjelpe andre til å bli bedre. Og så hjelper håndballen meg til å bli kjent med nye folk. Det er utrolig kjekt.
Jobben som fikk ham til Eid var som medarbeider på Bjørlo Haugen. Bedriften er leverandør til Norgesvinduet på Eid – som også har en fabrikk i Szymons hjemby.
– Jeg har veldig kjekke sjefer og jeg får gjøre mye forskjellig, ikke bare det samme hele tiden, forteller 28-åringen.
På sikt håper han å få brukt utdannelsen sin også her i Norge. Hjemme studerte han til gymlærer med spesialisering fysioterapi ved University of Sports i Gdansk. I tillegg jobbet han som massør på hotell og sykehus i fem år.
– Jeg drømmer om å bli gymlærer, fysioterapeut eller massør. Det er et bra liv.
Eventyret som skulle vare noen uker har nå vart i to og et halvt år. Szymon utelukker ikke at Eid blir noe mer enn midlertidig.
– Jeg kan se for meg at jeg blir her lenge. Så spørs det hvordan det går med jobb og slike ting, understreker han.
Uansett har polakken funnet seg til rette og mer enn det på sitt nye hjemsted.
– I Gdansk bor det 460.000, så Eid er en liten plass. Men jeg liker meg. Det eneste jeg savner er familien min. De støtter meg samme hva jeg velger å gjøre, og familien kommer uansett først av alt.
Intervjuet går mot slutten da en av ildsjelene i håndballgruppen stikker hodet inn i kafeen på idrettshuset. Leiv Johnny Endal hilser hjertelig.
– Han er min gode venn, sier Szymon.
Håndballkompisen skryter tilbake:
– Han er helt ubetalelig og har vært et kjempeløft for klubben. Så nå er det bare å finne deg en dame, Szymon, og slå deg til ro!