Den tidligere måløyværingen har, sammen med kollegaene Roald Evensen og Terje J. Eriksen, skrevet boken Velferden, om organisasjonen som besørget kultur- og fritidsaktiviteter til sjøfolk i den norske handelsflåten. Blant disse hundrevis av lokale sjømenn fra Nordfjord.

– Velferden, som alle kalte organisasjonen, ble opprettet i 1947, og vi syntes det var passende med en bok i anledning 70-årsjubileet, sier han, og legger til:

Lødøen har merket at Velferden og tjenestene organisasjonen leverte ofte er ukjent for dagens voksne.

– De kjenner i mindre grad til dette, men Velferden hadde sin storhetstid i 1960- og 1970-åra, den gangen Norge hadde 60.000 sjøfolk ute i handelsflåten, sier Lødøen, som forteller at mange fra Vågsøy, Selje og Bremanger seilte i den norske handelsflåten i disse gyldne årene.

Dro ut selv

Lødøen jobbet som lærer ved Skram skole i Måløy da han og familien i 1976 bestemte seg for å prøve noe nytt.

– Hele familien flyttet da til Antwerpen, forteller Lødøen.

I den belgiske havnebyen hadde han fått stillingen som velferdssekretær i Statens Velferdskontor for Handelsflåten. Innenfor organisasjonen er det forflytningsplikt, så etter to år i Antwerpen gikk turen til Yokohama, der familien ble i tre år, før de dro til New York for en seksårsperiode.

Han forteller om fine år i møtet med norske sjøfolk over hele verden.

– Vi ble alltid tatt godt imot. Når du hadde vært på sjøen i mange måneder var det stort for dem å få lokal-avisa hjemmefra. Jeg traff flere ganger folk fra Måløy, og når jeg hadde med Fjordenes Tidende til dem, syntes de det var helt topp, smiler Lødøen.

Dette var lenge før internett, og en telefon hjem fra Japan eller USA kostet skjorta, så bøker, filmer og aviser hjemmefra bidro til å holde sjøfolkene med et sosialt og kulturelt tilbud på linje med det folk hadde hjemme.

– Helt fra krigen og fram til 70-tallet var det ikke uvanlig å være ute så lenge som 1 – 1,5 år, og det var veldig mange flere folk ombord på båtene enn det er nå, sier han.

– Velferden var en statlig etat som leverte disse tjenestene til sjøfolk. De trengte et fritidstilbud, sier Lødøen.

Han mener det var en svært viktig jobb som ble gjort.

– Jeg tror det bidro til å skape et godt sosialt liv om bord på båtene i denne perioden. Når et menneske har en trivelig fritid, blir en bedre rustet til å gjøre jobben sin godt også.

Endringer i sjøfarten

Utover på 80-tallet hardnet konkurransen i skipsfarten til, og rederiene måtte redusere bemanningen ombord. Etter at Norge opprettet Norsk internasjonalt skipsregister (NIS) i 1987, ble mange nordmenn sendt hjem mens norske båter i mye større grad enn før ble bemannet med utenlandsk mannskap.

Selve hovedorganisasjonen ble lagt ned i 1990, men tjenestene ble overført til Sjøfartsdirektoratet.

– I dag er situasjonen at det er lite igjen av den tjenesten vi drev. Og minimalt i forhold til storhetstiden, sier Lødøen som nå er pensjonert fra jobben i Sjøfartsdirektoratet.

Nå lurer han på å ta seg en tur til Måløy der han fremdeles har familie.

– Ja, det er lenge siden jeg har vært der nå. Men jeg kommer nok til å ta meg en tur om ikke altfor lenge.

Sjømennenes opplevelser

Forfatterne har også invitert sjøfolk til å levere inn fortellinger om hvordan de opplevde Velferdens bidrag.

Flere av historiene i boka er av pensjonert radiotelegrafist Ivar Haug, opprinnelig fra Raudeberg.

– De vil nok kjenne seg godt igjen. Men jeg tror absolutt den vil være interessant for andre også. Det var mange norske ute i sjøfarten på den tida, men det er ikke så mange igjen til fortelle om det.

Han forteller at de har prøvd å lage en variert bok med mye forskjellig stoff og mange bilder for å skape et innblikk i historien og situasjonen disse sjøfolkene levde i. Frivakt, bladet Velferden gav ut, er mye brukt som kilde, sier Lødøen.