Dette innlegget er skrevet av Amila Adna Adzemovic, som er leder i Vågsøy ungdomsråd.
Når voksne ikke er forbilder
Jeg og andre ungdommer hører på voksne og ser opp til dere (selv om det ikke alltid kan virke slik). Jeg tar på meg lue når de voksne sier det er kaldt ute. Jeg tar med ekstra par sokker på fjelltur i tilfelle det blir vått. Jeg er snill mot klassekameratene mine, ellers blir jeg dårlig likt. De voksne har levd lengst, har mest erfaring og er klokest, tross alt. Og tro ikke at ungdommer ikke leser saker og leserinnlegg på nettet. Vi gjør det, og jeg har et inntrykk av at mange er skuffet.
Mange er skuffet over valgdeltagelsen og resultatet. Mange er også skuffet over oppførselen til noen av dem som har deltatt i de mange debattene som har vært dette året. Det jeg har sett er at det ikke er Kinn som har delt innbyggerne i Vågsøy i to og snudd oss mot hverandre. Det er heller språket i debattene og nedlatende argumentasjon som står for det.
Hvordan kan voksne mennesker, dere som skal være våre forbilder, ha en så lav terskel for å hetse hverandre? Slutt å tråkke på andre for å sette dere selv i bedre lys. Jeg skal være forsiktig med å skjære alle over samme kam, for de fleste er jo flinke å respektere andre i uttalelsene sine, men dette er ikke en selvfølge for mange. Hersketeknikker har blitt hyppig brukt for å latterliggjøre «den motsatte siden», og deres representanter.
Jeg trodde det var en selvfølge at vi ønsker saklig debatt for å komme fram til noe, ikke bare frekke leserinnlegg for at de skal stå i media til pynt. Jeg er faktisk overrasket over mange voksnes dårlige retorikk, og det skremmer meg stadig hvordan noen voksne tør å argumentere så usaklig som de gjør. Jeg har lært at hersketeknikker ofte blir brukt i stedet for å underbygge argumentasjonen sin.
En ting jeg lurer på: Er det virkelig nødvendig å konstant klage på politikerene - de som står opp for sine meninger utenfor Facebooks kommentarfelt? Det frister ikke for ungdom å delta i politikken når voksne sitter hjemme og skriver stygge påstander om politikerne sine på nettet. Det frister heller ikke for dem som ønsker å debattere saklig å engasjere seg når alle innspill bare drukner i en overflod av høylytte hat-kommentarer. Det har blitt en ukultur å hate på de vi selv har valgt til å representere oss. Politikere er mennesker de også, og respektløs oppførsel kan vi spare oss for.
Voksne må ikke misbruke respekten de har fått av den yngre generasjonen. Vi har ikke lyst å skamme oss over foreldrene våre. Spør dere selv om det er verdt å poste det provoserende Facebook-innlegget som dere skrev i debattens heftigste øyeblikk. Vær snille med hverandre, er det for mye å be om?