Leserinnlegg:

«Fars historie fra Måløyraidet»

Turid T. Steinsvik har skrevet om far, Ola Tungsvik, sine opplevelser under Måløyraidet. Her er alle barna til Ola samlet i prestegårdshagen i Selje. F.v. Turid, Inger, Ebba og Ola. Begge foto: Privat 

Meninger

Dette leserinnlegget er skrevet av Turid T. Steinsvik.

«Fars historie fra Måløyraidet»

Mitt navn er Turid Steinsvik f. Tungesvik. Jeg er datter til avdøde Ola Tungesvik som var sogneprest i Selje, Måløy, Raudeberg og hele Stadlandet fra 1938–1952.

Hele familien på seks personer kom flyttende fra Bjugn i Trøndelag med hurtigruta like før jul i 1938, jeg var tre og et halvt år den gangen og kan enda huske det.

Grunnen til at jeg skriver dette brevet er at jeg har en fantastisk krigshistorie å fortelle fra Måløyraidet tredje juledag 1941. Sist sommer leste jeg i et blad om at dere hadde åpnet et slags krigsmuseum og da tenkte jeg: «Der skulle du ha vært, Turid.» Jeg har nemlig en ting som dere absolutt bør ha i den samlinga.

Det var tredje juledag 1941. Min far som da var prest i Selje og Måløy, hadde reist til Måløy allerede andre juledag for å holde gudstjeneste der. På grunn av to brudevielser dagen etter, ble han værende der, altså til tredje juledag. Som vanlig overnattet han på fru Hagens hotell. Om morgenen kom han da midt oppi det velkjente Måløyraidet, hvor kaptein Martin Linge falt.

Da far så at Martin Linge falt om og hotellet som sto i brann, tok han kofferten med blant annet prestekjolen og en lav grønn aluminiumsboks hvor prestekragen ble oppbevart.

Han nådde ned til ei sjøbu hvor flere andre også hadde søkt ly. Men gleden var kortvarig. Sjøbua ble truffet og satt i brann. Far kastet av seg den tunge vinterfrakken, forlot alt han hadde med seg, sprang ned trappa på yttersida, hoppet i sjøen og la på svøm mens kulene suste rundt ham, for engelskmennene trodde det var en tysker som forsøkte å rømme.

Far klarte å svømme nordover mot ei ny sjøbu, kom seg opp og fikk kvilt seg litt før også denne ble skutt i brann. Så var det bare å hoppe i sjøen igjen, men denne gangen fikk han svømme i fred. Han kom seg på land like nedfor et hus hvor en kjent familie bodde, og kona i huset fikk nesten sjokk da hun åpnet døra og fikk se hvem som sto søkkvår og medtatt utenfor. Det ble fort ordnet med både klær og mat. Men før han banket på, så han seg tilbake mot kirka, og da han fikk se kirketårnet sa han til seg selv: «Gud har spart både kirka og presten, så det er nok en mening med dette, og de to brudeparene i dag må nok vente til neste lørdag.» Slik ble det.

Prest Ola Tungesvik, her sammen med konen Ebba, måtte flykte fra kulene under Måløyraidet tredje juledag 1941. Her er de to fotografert i prestegårdshagen i Eidsberg i Østfold.  Foto: Privat

 

Hjemme i Selje gikk mor og vi barna, fire i alt, og ventet på livstegn fra far. Vi visste ingenting for alt telefonsamband var brutt., men vi så røyken over Vågsøya og skjønte at noe fryktelig hadde skjedd.

Sent på ettermiddagen fikk vi høre at det skulle komme ei fiskeskøyte til Selje for å hente ei kiste, og mor sa at vi måtte springe ned på Nabben når skøyta kom, for å høre om noen hadde sett eller visste noe om far. Sine tanker holdt hun for seg selv. Vi sprang nedover alle fem, mor først, og vi barna etter.

Da fiskeskøyta la til kai, fikk vi, til vår store glede seg, at den første som hoppet i land, var far. Han tok rundt oss alle fem etter tur og sa: «Å, jeg som trodde at jeg aldri skulle få se kona mi og barna mine igjen.». Det var et stort og gyllent øyeblikk. Jeg glemmer det aldri.

Uka etter var far tilbake i Måløy kirke hvor begge parene ble viet. Far hadde fått lånt prestekjole hos en kollega lenger inne i Nordfjord. Han var også på branntomta etter den første sjøbua der han måtte forlate alt han hadde med seg. Det meste var selvsagt borte, men midt i akedungen fikk han se den grønne aluminiumsboksen. Innholdet var helt smeltet, men boksen var like hel.

Jeg glemte aldri denne boksen, og som den pappajenta jeg var, ble den med meg over alt.

Pappa hadde døpt meg, konfirmert meg, viet meg og fikk døpt de tre barna våre. Hver jul laget vi marsipan, og denne boksen var den som vi la de fineste og største marsipanbitene i. De skulle gjemmes til selve julen. Barna ble aldri lei av å høre denne fortellingen om morfar.

Nå er jeg glad for at andre både i Måløy og Selje kan få lese denne fortellingen gjennom avisen. Noen er det nok som enda husker oss. Glad er jeg også for at den grønne boksen kan komme tilbake til Måløy og få sin plass på Måløyraidsenteret sammen med en kopi av denne fortellingen.

Takk til Fjordenes Tidende for at jeg fikk dele denne (for meg fantastiske) historien med mange måløyværinger og seljeværinger. Min kjære pappa ville ha vært stolt av meg. Kjærlig hilsen til dere alle.