Leserinnlegg:

«En liten hyllest til Måløydagene.. og hvordan det som utflytter kan være å komme hjem»

Meninger

Charlotte Hagen har skrevet dette innlegget.

En liten hyllest til Måløydagene.. og hvordan det som utflytter kan være å komme hjem

I skrivende øyeblikk, ligger jeg på sofaen hjemme på Nesttun med lett feber og infeksjon i kroppen. Det er ikke synd på meg, men jeg kjeder meg litt. Jeg liker jo aller helst å fly på fjellene når jeg ikke er på jobb. Men jeg vet at jeg er oppe på Ulriken igjen, mest sannsynlig før jeg aner det.

I helgen var jeg hjemme i Måløy på tur. Der var det festival, og jeg storkoset meg sammen med familen min. To kvelder på rad var jeg ute i festivalteltet, der det sto både familie og venner på scenen. Jeg ble fullstendig blåst avsted med tanke på hvor imponert jeg var over musikkmiljøet der oppe. 

Måløydagene med lokale artister på scenen kan virkelig anbefales. Jeg heiet selvsagt aller mest på min svoger Paul i bandet Resound - og min barndomsvenninne Gro Helen Haugen som gjorde en fantastisk versjon med dans, av Beyoncê`s Crazy in love med Måløy musikklag i ryggen. Vêl blåst, alle sammen!

Det er også fin stemning i gatene, salgsboder med vårruller og gulrotkake, konkurranser og tivoli.

Jeg kjenner også litt på vonde følelser når jeg er der oppe hvor jeg vokste opp. Jeg blir på en måte dradd mange år tilbake i tid, og jeg treffer gjerne de samme menneskene som jeg en gang var "redd for" eller følte meg liten i forhold til. Jeg registrerer at de samme gjengene gjerne fortsatt henger sammen - og jeg føler meg plutselig litt utenfor igjen. 

De aller fleste mennesker har sine opplevelser i barndommen. Det har nok også disse - som jeg by the way -  ikke har noensomhelst "hard feelings" mot. Jeg vet heller ikke hva som skjuler seg bak deres fasade.

 

Jeg vokste opp som en liten "Tjorven", med bollekinner, rødt hår og fregner. Jeg kom meg alltid frem - men jeg opplevde mye underveis som har preget meg som voksen. Jeg kunne være stor i kjæften mot andre, men opplevde også selv mye utestenging og baksnakking på min vei - utadvendt og uredd som jeg nok var.

Jeg var nok ikke blant de mest populære. Totalen ble uansett, at jeg som voksen sitter igjen med lavt selvbilde, og har trengt noen runder med både meg selv og andre - for å komme meg opp på et nivå som jeg kan leve godt med.

For noen år siden var jeg på en fest hos noen gode venner av meg der oppe. Det var samlet ganske mange mennesker fra kreti og pleti, og deriblant noen jeg kjente på litt usikkerhet rundt. Jeg trakk meg fullstendig unna, og satt på trappen utenfor med en 20 pakning sigaretter og vinglass resten av kvelden. Da kunne de komme ut til meg og si hei, og jeg slapp dermed å kjenne på følelelser som var vonde og som ville preget kvelden enda mer.

(For de som lurer - jeg røyker ikke fast! Det er som med sjokoladen - den kommer frem i nye og ne, og spesielt når jeg tar noen glass i godt lag)

Som blogger, liker jeg å være en person som, ved hjelp av mine egne historier, kan hjelpe andre. Jeg forsøker å ikke være selvopptatt eller å ha fokus på personen Charlotte Hagen, selv om jeg bruker henne for det det er verdt med tanke på å nå ut med et budskap.

Tilbake i Bergen etter en fin  helg i Måløy. Men jeg må si at jeg av og til møter den gamle, lille jenten når jeg er der hjemme. Hun som overkompanserte med personlighet for å passe inn eller bli godtatt.

For deg som har et inntrykk av at jeg, siden jeg tør å skrive og stikke meg frem, tror at jeg er noe bedre enn alle andre - så kan jeg bare si: Du tar feil. Det koster virkelig å by på seg selv. Å vise bilder fra da jeg var på mitt største. Å fortelle om seire som overhodet ikke har kommet gratis.

Det er så lett å dømme andre ut fra det vi ser, leser eller opplever i sosiale medier. Veldig ofte, skjuler det seg så enormt mye mer bak fasaden enn det vi aner.. Er det noen av dere jeg kjenner, som for eksempel har reflektert over hvorfor jeg som voksen har KNALLSVART hår? 

Jeg har heldigvis i dag, gode venner som liker meg akkurat slik jeg er, med eller uten farge i håret. Når vi samles på fest eller er på turer og sosiale tilstelninger, er det absolutt ikke alltid jeg som "tar rommet" eller som skravler de andre i senk. Jeg har funnet min plass, min trygghet og min vei. Jeg trenger ikke å bruke albuene for å komme meg frem - det holder med å bare være meg.

Så blir det en liten runde med flashbacks når jeg tar turen opp til barndommens rike. Det er godt å kunne være der. Hjemme hos mamma og pappa.. gå på fjellet og på kafê med kjær eks-familie.. stikke innom venner og si hei. 

Men det er også godt å komme tilbake til "min nye verden" Bergen. Her føler jeg meg tryggere og mer hel. Og jeg bruker noen dager før selvbildet er på plass igjen etter en slik helg. Det må jeg si.

Tusen takk til dere som gav meg en klem der hjemme. Et smil. Et klapp på skulderen, og heiarop. Dere aner ikke hvor godt det kjennes. 

Hilsen Charlotte

Bergenser med Nordfjord-dialekt!