«Pride-ideologien - en radikale og normløs livsførsel»

Dette leserinnlegget er skrevet av Per-Arne Eide på Raudeberg den 24. mars. 2020.  Foto: Erling Wåge

Meninger

Dette leserinnlegget er skrevet av Per-Arne Eide fra Raudeberg.

Leste for en tid siden i Fjt at Stad formannskap med ordfører i spissen, stemte for å ønske Pride-festivalen velkommen til å paradere med sine regnbueflagg og profilere sin normløse ideologi og livsstil. Må vel være viktigere ting å prioritere i disse krisetider enn å bevilge penger til et slikt formål. Kun én person i formannskapet hadde mot og anstendighet til å argumentere imot. Stiller du et aldri så lite spørsmål og har noen meninger om Pride, er du homofob. Det som er rådende i mediene og i tiden, er det som gjelder. Politisk korrekthet og tidsånden råder. Kinn marsjerer vel i samme takt.

Det er sikkert mange som ikke vet eller er klar over hva denne FRI-organisasjonen med sine ca. 3300 medlemmer og skeive teori står for, med sin normløse og utagerende livsførsel. Her er et lite innblikk.

«Foreningen FRI arbeider for at familiebegrepet ikke lenger skal defineres ut fra religiøse eller kulturelle forestillinger om hva en familie er. Å påpeke FNs barnekonvensjon om barnas rett til å kjenne sin biologiske mor og far, er avleggs og intolerant. Blodsbånd og slekt, arv og gener er derfor irrelevant og uvesentlig i et menneskes liv.» (klipp fra Frimodig kirke).

I boken Normløs av forfatter Kjell Skartveit, påviser han hvordan den seksuelle revolusjonen har fått en rekke etiske konsekvenser. Innføringen av «medmor» har gitt oss barn uten fedre, «medfar» er et annet begrep. Surrogati er snikinnført, eggdonasjon er på vei. Krav om at barn må kunne ha tre juridiske foreldre blir nå positivt omtalt. Hele tiden er målet å likestille alle typer livsstiler og seksuelle preferanser.

Med en kjønnsforståelse som er i fri flyt blir alle våre barn og barnebarn nå påtvunget et nytt krevende og potensielt destruktivt livsprosjekt: Er jeg egentlig gutt? Kanskje jeg ikke er jente? Eller kanskje jeg er noe annet? I Pride-ideologien blir kjønn definert ut fra følelser, ikke biologi, endring av juridisk kjønn hos barn ned til seks år vurderes som positivt (klipp fra www.morfarbarn.no). Mangfold, grenseløs frihet, selvrealisering, smak og behag, vil bli toneangivende.

Målet for denne radikale ideologien er å avskaffe mann/kvinne-relasjonen. Kjernefamilien mor, far og barn, som har vært og er en bærebjelke i samfunnet, er avleggs og ut på dato. De vil innføre nye normer, der ingen samlivsform skal stå i noen særstilling, alt skal defineres som like naturlig, rett og normalt. Hetero, homo, bi, poly, pan, inter, og trans og andre fomer, er eksempler på slike likestilte varianter.

Vi har ytringsfrihet her i landet, men at ei lita gruppe som FRI har fått så stor makt og medvind i samfunnet, til å fronte sine meninger og ideologi, er ikke til å forstå. Vi har visket Gud ut av tilværelsen. Trenden synes å være, bli politisk korrekt. Grensene blir flyttet litt av gangen, ut av barnehagen, skoler og universiteter, kommunestyrer og regjering.

Over store deler av den vestlige verden har liberalismen overtatt det ideologiske og politiske landskapet, slik som en nå ser skjer, også i vårt land. Vi har ingen absolutte sannheter lenger. Tidligere, da jeg vokste opp (f. 1941 gammel og utdatert må vite) var kristendommen på timeplanen. En åpnet med sang eller Fadervår og hadde respekt for både lærere og Guds ord.

Gud har gitt oss livslovene og kjenner livets farvann og ser de forferdelige konsekvensene det fører med seg, både til ånd, sjel og kropp, når mennesker og samfunn vender Gud ryggen og begynner å leve etter sine egne normer, lyster og forstand. Vår tid mangler gudsfrykt og er kommet på kant med livslovene. I de siste tider skal kunnskapen bli stor og menneskene skal bli egenrådige og overmodige. Ja, kunnskapen er stor, men visdommen er lite.

«For det skal komme en tid da folk ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, for de vil ha og høre det som klør dem i øret. De skal vende seg bort fra sannheten og holde seg til myter» (2 Tim. Kap. 4 v 3-4.)

Det vi nå er vitne til er et demonisk opprør mot den treenige Gud, hans skaperordning og livslover er for menneskene. Biskopene, som skal være åndelige ledere, hører vi lite fra. Mot denne ideologien og i disse pestlignende tider, skulle en gjerne ha sett biskopene våre hadde knelt foran alteret eller ute på kirketrappa og gått i forbønn for land og folk.

La oss folde våre hender og be slik Jesus lærte. (nynorsk versjon av Fadervår):

Fader vår du som er i himmelen. Lat namnet ditt helgast, lat riket ditt koma, lat viljen din råde på jorda slik som himmelen. gjev oss i dag vårt daglege brød, forlate oss vår skuld som vi forlet våre skuldmenn. Før oss ikkje ut i freisting, men frels oss fra det vonde, for riket er ditt og makta og æra i all æva. Amen.

Du som freden meg forkynner, du en Frelser, jeg en synder, du med Amen jeg med bønn, du med nåden jeg med skammen, å hvor dog vi hører sammen, du Guds salvede, Guds sønn.