Frøken Øyreflipp, med singleslipp «Også i år»

«Det skjer, år etter år. Julen kommer brått på. Spesielt når naboene begynner å pynte til jul i midten av oktober»

Meninger

Dette lesarinnlegget er skrive av «Frøken Øyreflipp», Venke Osnes.

Frøken Øyreflipp, med singleslipp «Også i år»

«Snøven den dala ned. Julefred, det kjenne ei på.

Å ei he gått inni det før, når julelysa gløde

Minnene får føde, også i år

Fyr no godt i peisen, slik at kulda blir holdt ute

Klokka går so fort, men ei trur vi æ i rute

Men brått so sei det stopp, når ei tenke på året so he gått, so he gått

Å snøven den dala ned. Julefred, det kjenne ei på

Før ei he gått inni det før, når julelysa gløde

Minnene får føde, også i år

Snøv so falt i fjor, ækje noke å gjære med det

Dei so ei he såra, men det va no kanskje i gjerde

Dei so ei he mista, dei so va mine kjære, også i år

Men snøven den dala ned. Julefred, det kjenne ei på

Å ei he gått inni det før, når julelysa gløde

Minnene får føde, også i år»

Det skjer, år etter år. Julen kommer brått på. Spesielt når naboene begynner å pynte til jul i midten av oktober. Jeg kjenner på en utilstrekkelighet, også i år. Julepynten ligger i boden, jeg er usikker på hvor. Jeg lurer virkelig på hva jeg klarer å gi til mine omgivelser. Det oppleves som jeg er selvisk, egoistisk, og en dårlig mor som er altfor grei med mine barn. Med det så mener jeg at jeg ikke er flink nok til å be de om å hjelpe meg med husarbeid og gjøre andre nødvendige plikter. Jeg lurer på om de kommer til å klare seg i livet. Mine foreldre satte oss alltid i arbeid.

Jeg stryker ikke juledukene ordentlig nok. Min mor brukte til og med stivelse når hun strøk, og spesielt i julen. Da sparte hun ikke på den sprayen hun brukte. I juletider satte hun også alltid frem alt av sølvtøy. Hun hadde sølvtøybestikk til en dobbel storfamilie, minst. Hun hadde også et slags sett med pyntesølv - et stort fat, med diverse beholdere stående oppå. I èn sølvskål var det sukkerbiter i, i den andre skålen var det mokkabønner. Det var også en egen beholder for «After eight». Tenk å ha en egen sølvbeholder for «After eight»! Det jeg husker best var at jeg plukket ut sjokoladene litt uvilkårlig slik at ingen skulle merke at jeg hadde spist for mange. Jeg lot papiret ligge igjen slik at det skulle se ut som det var mye sjokolade igjen. Jeg ble aldri tatt for dette, merkelig nok. Altså, jeg tenker på at det var litt rart siden jeg gjentok denne tradisjonelle handlingen, år etter år.

Denne julen skal jeg hjem til min far og min bestemor. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ringer de for lite. Jeg prøver å unnskylde meg med at jeg og min far er ganske like, så vi trenger ikke så snakke så mye sammen. Kanskje jeg skal slutte å tenke slik. Angående min bestemor så har jeg ingen dårlige unnskyldninger, bare dårlig samvittighet. Men jeg vet det går fort over, når jeg kommer hjem til jul, til Sunnmøre.

Den julen jeg husker spesielt godt er når min sønn fikk diabetes. Fire dager før julaften så var vi i et familiebesøk, og når jeg så på ham da så skjønte jeg at han var syk. Han lå sammenkrøket på gulvet, og han var blek og tynn. Tre timer etterpå ble han hasteinnlagt på Haukeland sykehus. Min sønn ble bekymret for julen, og om vi kunne dra hjem. Det gikk fint, alt gikk helt fint, med oss. Det som imidlertid ble min største og sterkeste opplevelse og julegave det året, var å møte alle de andre barna på barneklinikken. En jente som var der kunne ikke gå ut i snøen, med fare for infeksjon. Hun hadde leukemi. Jeg snakket med hennes far og spurte hvordan de klarte å stå i det som de gjorde. «Vi har blitt vant med det, vi har fått våre rutiner», sa han. Tenk å ikke kunne gå ut i snøen, og tenk å gå julen i møte, frem og tilbake i korridorene på Haukeland sykehus. Den julen gråt jeg, ikke fordi mitt barn hadde fått diabetes, men fordi jeg fikk oppleve å se livet og døden på kloss hold. Jeg fikk i gave å kunne sette pris på de små stundene i livet, på gode samtaler, og på det å kjenne på følelsen når man trekker pusten dypt og puster ut igjen. Mitt barn kunne gå ut i snøen, og vi kunne dra hjem på julaften.

Kanskje jeg ikke trenger en egen sølvbeholder for «After eight», eller en egen sølvskål for sukkerbiter. Dukene får ligge sammenkrøllet i skapet i år også, jeg skal hjem til Sunnmøre til min far og min bestemor. Pynting av jul i Bergen får så være. Jeg kommer aldri til å bruke stivelse når jeg stryker, og i alle fall ikke mine barn. De vet ikke hvordan man skal stryke en gang. Jeg tror mine barn vil huske mye annet, vi lager alltid julekaker sammen og vi spiser de alltid opp før jul. Alt sammen. Jeg vet også at de har litt mellom ørene, spesielt når det det gjelder det relasjonelle. I alle fall er det slik når vi snakker under middagene og når de reflekterer rundt hendelser som skjer. Jeg trives med dem og synes de er fine å være sammen med. Også i julen.

Uansett, det som er felles for oss alle er at julen kommer, også i år. Minnene våre og følelsene våre kommer, også i år. Vi har gjort det før. Kanskje det er slik at vi blir mer- og bedre forberedt på dette, dess eldre vi blir. Vi mister våre nære og kjære - og nye medlemmer kommer til. Slik er det, livet. Og i julen dukker det opp, både gode og vonde minner. Kanskje det er mye i det som han sa, at vi får våre rutiner. Vi har i alle fall opplevd det før, å se julelysene gløde og at minnene får føde, også i år.