Eiendomsskatten i Kinn

«Det er viktig at verdiene fastsettes på en måte som skaper tillit mellom partene og at det er nødvendig åpenhet i prosessen»

Dette leserinnlegget er skrevet av Per Henrik Gillesvik.   Foto: Bjørn Erik Drabløs

Meninger

Dette leserinnlegget er skrevet av Per Henrik Gillesvik.

Kinn kommune - eiendomsskatt

Kinn kommune, i likhet med de aller fleste kommuner i Norge, vil måtte kreve inn eiendomsskatt for å kunne få driftsbudsjettene sine i balanse. Jeg ser at politikerne i Kinn har satt beløpet til 79,5 millioner kroner. Når det gjelder eiendomsskatten har kommunene selv frihet til å fastsette den lokalt, dvs. at de, innenfor gitte grenser, kan bestemme selv hvor mye de kan ta inn. Å bruke ordet frihet i denne sammenhengen er kanskje et feil uttrykk da det er tvangen som driver dem til å kreve inn eiendomsskatten.

Når det gjelder eiendomsskatt er det to parametere som gjelder, eiendommens verdi og skattesatsen som brukes. Hvis eiendomsverdien er lav må skattesatsen økes, beløpet som skal kreves inn er gitt (minst MNOK 79,5). Og for å komme ut med nødvendig beløp, 79,5 MNOK, antar jeg at Kinn kommune måtte gjøre noe med eiendomsverdiene, de gamle verdiene ga ikke et høyt nok beløp i kommunekassen. Derfor måtte eiendommene i den nye kommunen takseres på nytt. Og til å hjelpe seg ble det valgt en konsulent der eneste kriteriet som ble vektlagt ved valget var pris.

Selvsagt velger administrasjonen den konsulenten som har lavest pris, billigst, lavest kompetanse, minst arbeid skal legges ned og færrest plagsomme spørsmål. I utgangspunktet vil jeg tenke at det gir de høyeste skatteverdiene, det blir ikke tid å ta en grundig diskusjon på hva som bestemmer verdiene av en eiendom. Det vil koste penger. Og leder for sakkyndig nemnd hadde vært en uke på kurs i regi av KS, som hadde vært nyttig. Nyttig for hvem, kommunen eller skatteyter? Er det noen som har ivaretatt skatteyters interesser i prosessen? Når det i tillegg gis mangelfull informasjon på den skatteseddelen som sendes ut er det ikke rart at det er noen som reagerer. Det er skatteyter som får lov til å betale, og det er viktig at en klarer å skape tillit til den prosessen som har vært gjort.

Verdsettelse er ingen enkel disiplin, herunder fastsettelse av skattetakst på eiendommer i Kinn kommune. Jeg taler av erfaring da jeg i min yrkeskarriere også har jobbet med verdsettelser. Min eiendom i Kinn ligger i Hagevik, gamle Vågsøy kommune. Når det gjøres sammenligninger, trekkes det frem snitt fra f. eks Sunnfjord kommune. Men jeg synes ikke det er særlig interessant, jeg er mer interessert i å høre hva er situasjonen i Bremanger kommune eller Askvoll kommune. Når det gjelder sentrale strøk, f.eks Førde i Sunnfjord kommune, vil de fleste eiendommer være knyttet til et offentlig system når det gjelder vei, vann og kloakk. Men hva er situasjonen i Hagevik? Har vi f. eks et offentlig kloakksystem som vi kan koble oss på? Svaret til det er nei, i stedet er vi pålagt av det offentlige å rense kloakken som i alle år har gått til sjø. Det er ikke gratis og kommer som ekstra kostnad både på min eiendom og de andre eiendommene i bygdene omkring. Tas det høyde for slike faktorer i verdsettelsen?

Det samme kan henføres til mange eiendommer i distriktene også når det gjelder vei og vann. Der er ingen utbygd infrastruktur som en kan knytte seg til. I stedet må en velge løsninger for den enkelte eiendom som ikke gir stordriftsfordeler. Det er kostbart og det investeres penger i infrastruktur som en aldri får tilbake ved et eventuelt salg av eiendommen. For øvrig skal jeg berømme gamle Vågsøy kommune som har forsynt Hagevik med offentlig vann og som vi har knyttet oss til.

Ett forhold til i disse covid-19-tider som er blitt enda viktigere for en bolig er tilgangen til et fibernett. De gamle kobberledningene som i dag er i bruk og som skal kuttes i 2025 er dårlige løsninger for hjemmekontor. I Hagevik har vi ikke tilgang til fiber, spørsmålet er om vi noen gang vil få det. Gode digitale løsninger vil være en nødvendighet i årene som ligger foran, også på hjemmekontor i Hagevik, og det vil koste ekstra penger for den enkelte huseier i utkantene. Det som er en selvfølge i større tettsteder og byer kan en bare drømme om i Hagevik. Hvordan er slike forhold hensyntatt i verdsettelsen av boliger?

I kommentarer fra Kinn kommune ser jeg at det for utkantene snakkes om reduserende faktorer, 0,85 og helt ned til 0,50, når skattetakstene fastsettes. Det må bety at det gjøres fradrag før skattetaksten settes. Hvorfor gis det ikke opplysninger om slike forhold i takstene som sendes ut? Da er det lettere å se hvilke vurderinger som er lagt til grunn i verdsettelsen og videre fradraget av å være lokalisert i en utkant. Bruttotaksten som jeg har fått, etter at det forhåpentligvis er redusert med en ukjent faktor, kan etter mitt skjønn ikke forsvares. Huset er 100 år i 2023, dvs. om to år, og selv om det er i god stand, er det fortsatt et gammelt hus. Jeg har aldri gått rundt med tanker om å kunne oppnå en slik pris ved et eventuelt salg.

Verdigrunnlaget for eiendomsskatten i Kinn er for boliger og fritidseiendommer 70 prosent av taksten, likt det som er tilfelle f. eks i Bergen og Oslo. Men det gis ikke et bunnfradrag utover det. Her kan nevnes at hvis eiendommen min i Hagevik hadde ligget i Oslo, ville jeg ha oppnådd et bunnfradrag på 4 millioner kroner. Tilsvarende bunnfradrag i Bergen er 750 000 kroner. Et bunnfradrag burde også vært vurdert i Kinn kommune. Men som jeg sier innledningsvis vil et slikt bunnfradrag ha store konsekvenser for grunnlaget for eiendomsskatten, og herunder det som kan kreves inn til kommunekassen.

Jeg skal ikke gi meg inn på en polemikk om riktigheten av etableringen av Kinn kommune. Kinn er ikke eneste kommunen som krever inn eiendomsskatt. Og de som er satt til å styre må få balanse mellom inntekter og kostnader, det er deres plikt. Jeg registrerer med glede at det bygges nye lokaler på Kulatoppen, til glede for dem som trenger det mest i samfunnet. Jeg velger å tro at eiendomsskatten som jeg betaler går til dette prosjektet. Men det er like fullt viktig at verdiene fastsettes på en måte som skaper tillit mellom partene og at det er nødvendig åpenhet i prosessen.