Slik feira dei 17. mai for 115 år sidan

«Petter Lisæth har med sig flere patroner. Dem vil han skyte av naar toget kommer»

Knut Djupedal har sendt oss denne teksten som er skrive av Ingolf Kvamme i 1909.  Foto: Erling Wåge

Meninger

Knut Djupedal har sendt oss denne teksten som er skrive av Ingolf Kvamme i 1909.

17. mai i Seljebygda i 1909

Den følgende beskrivelse av 17. mai i Seljebygda i 1909 er skrevet av Ingolf Kvamme, født i Selje den 30. mai 1894. Ved nyttår i 1907 da han var 12 ½ år gammel, begynte han å skrive dagbok. Han fortsatte med det til årsskiftet 1911-12. Dagboka gir et spennende innblikk i livet i Selje for 115 år siden, sett med øynene til det vi i dag kaller en tenåring – med skolegang, klassefester, melking av kyr på fjellet, daglige fisketurer på fjordene, og en eller annen reise med dampskip fra Selje til «Moldøen» i et eller annet ærend.

Ingolf var som sagt født i Selje i 1894. Han vokste opp der til han møtte ingeniør Per Drage (1877-1962) høsten 1910 på Nabben i Selje. Han fortalte Drage at han ville bli ingeniør. Drage tok han inn som hjelpearbeider uten lønn på det nye kraftverket sitt i Måløy; og ut på våren 1911 fikk han en midlertidig lønnet stilling. Ingolf var med på å bygge den første kraftstasjon og legge de første kraftlinjene i Måløy. Senere var han en av de første elevene ved Drages skole for el-montører.

Om hans videre liv er det å fortelle at han reiste til Bergen i 1912 som elev på Bergen teknisk skole. Mellom 1914 og 1919 arbeidet han som elmontør flere steder i Norge, fra Nordfjordeid til Sunndalsøra og på Østlandet. Han var hjemme i Selje hver sommer for å hjelpe med våronna, og han drev vinterfiske når annet arbeid ikke var å få. Han ble også innkalt til militærtjeneste («eksisen») på Nordfjordeid sommeren 1916, og deretter utkommandert til nøytralitetsvakt på Ulven ved Bergen.

Sommeren 1919 var han opptatt som elev ved den tekniske skolen i Katrineholm, i Södermanland i Sverige, men han ble ikke der lenge. Han bestemte seg for å få seg en utdannelse som ingeniør ved det som i dag er Wismar Hochsskole i Wismar i Tyskland. Han reiste fra Sverige om København til Tyskland i oktober, 1919, og studerte der i to år. I 1920, møte han Gertrud Stephan, en krigsenke fra Leipzig. Hennes første mann døde på Vestfronten i 1917. De ble forlovet den høsten.

Ingolf dro fra Tyskland høsten 1921, og unngikk dermed det verste av den tyske hyperinflasjonen de følgende årene. Men da han kom til Norge, var det økonomisk krise også her. Derfor hadde han store vanskeligheter med å finne arbeid og han bestemte seg for å utvandre til USA. Han dro tilbake til Tyskland, gift seg med Gertrud, besøkte Norge igjen, og utvandret fra Bergen den 1. oktober 1923, til New York City. Året etter hadde han arbeid i Pittsburgh, og da kom hans kone Gertrud etter, direkte fra Tyskland.

Fra da av, gikk det han bra. Ingolf må sies å være en av de som opplevde sannheten i «Drømmen om Amerika.» Han fikk arbeid straks han kom til Pittsburgh. Året etter ble han ansatt som mellomleder i et stort firma, The Duquesne Power and Light Company, og han arbeidet ved dette selskapet til han gikk av med pensjon i 1959. Senere arbeidet han i noen år for et annet selskap før han pensjonerte seg for godt i 1968.

Til forskjell fra mange, ble ikke Ingolf arbeidsledig i 1930-årene. Gjennom hele dette tiåret hadde han en fast og relativt bra betalt stilling, og hadde derfor mulighet til å hjelpe noen av hans norske slektninger og venner som hadde utvandret i 1920-årene, og som måtte klare seg som best de kunne gjennom de harde 30-årene. Han sendte også penger hjem til sine foreldre og sin søster, og han hjalp sin bror med penger til et nytt hus på hjemmegården i Selje.

Ingolf og Gertrud bodde det meste av livet sitt i byen Beaver, Pennsylvania. De var på Norgesbesøk flere ganger både før og etter krigen. De fikk et barn og tre barnebarn. Ingolf døde den 24. september 1972, og er gravlagt i Beaver.

Men før alt det skjedde, skrev Ingolf dagbok. Og her er hans fortelling om 17. mai, 1909, i Selje.

(Til opplysning, kan jeg nevne at 17. maitoget den gangen ser ut til å ha gått innover fra det nåværende bedehuset i Selje til Bortne og utover igjen. Toget fulgte veien mellom skolehuset og Hammersvik, som i dag er sykkel- og gangsti ved sykehjemmet, men som ellers for det meste er borte. «Skogen» som Ingolf nevner er «Hammersviksskogen». Jeg har satt inn enkelte merknader her og der i teksten, for å klargjøre enkelte sammenhenger. Men teksten ellers er alt sammen Ingolfs egne ord.)

Mandag 17. mai

Paa skole. Sandvik [læreren ved Hove skole i 1909] sier at vi skal komme igjen efter middag. Ungdomsforeningen skal nemlig ikke ha nogen tilstelning. Mange siger at de ikke vil gaa efter middag. Men bare Karoline [Karoline Berntsdtr. Hammersvik] Eline [Listou] og Ragna [trolig Ragna Simonsdtr. Dybedal] samt Rikard Dybedal blir borte. Vi har geografi. Faar fri kl. 2. Nogle gutter og jenter vil nemlig ha en liten tilstelning i anledning dagen.

Gaar hjem. Steller meg til. Jeg, Petter [Kråkereid] og Olaf Hamre gaar sammen ut paa Nabben. Om en stund gaar jeg og Peter Lisæth og flere ind i skogen. Petter Lisæth har med sig flere patroner. Dem vil han skyte av naar toget kommer. Toget kommer. Nu blir det smelling oppe i skogen. Toget gaar videre. I skogen skal der være bevertning. Jeg sitter og smaker kaffe. Toget kommer ut igjen. Jeg ser Inga [trolig Inga Rasmusdtr. Hamre] og Laura [Hammersvik] staa og se bebreidende paa mig. Sinne auka jamt, maa vete. De tænker nok i sit stille sind:» «Ingolf er blit slik en tosk, nu…»

Peder Hove holder foredrag om Norge fra «Dansketiden» og utover til 1814. Siden er der bevertning. Jeg gaar hjem og spiser. Det er kraftigere kost en det fine hvetebrødet [i banklokalet som den gangen var i det nåværende bedehuset]. Saa indover igjen. Træffer Inga [Wilhelmsdtr. Kråkereid] og Laura [Berntsdtr. Hammersvik] paa veien. De ser utforskende paa mig. Dessuten træffer jeg en av mine læsekamerater, Peder Røiseth. Kommer ind i skogen igjen. Peder Hamre fortæller rare skrøner og synger rare viser. Alle ler og klapper i hænderne.

Det er sant: Efter Hoves foredrag skulde det ropes hurra. Alle forsamlede hunder stemte i med, og der blev et svære rabalder. Saa har jeg glemt at fortælle at der er det fineste 17 mai veir vi har hat paa mange aar. Klar himmel, nordlig vind. Efter at ha hat meget leven trækker den ganske hop utover. Nu skal der være dans fræmme i Dybedal til fyrværkeriet skal begynde.

Jeg gaar utom sammen med Saron Eide. Gaar ind til banklokale. En emisær Egge holde 17 mai tale. «Den grepa gut aa rojre[?]. Jeg gaar hjem og spiser til kvelds. Saa gaar jeg op til banklokale. Der skal være fyrværkeri kl. 11 sier man. Jeg træffer Petter.

Ret som det er ser vi en flamme som svinger rundt i luften inde pa veien. Vi springer indover. Det er Kristoffer Dybedal, Torvald [Kvamme] Per Moldestad som nu tjener hos [Lensmannen] Hartmann, Oline Sølvberg, diakonissen og Anna Dybedal som tjener i prestegaarden.

Per Moldestad har kjøpt et slags fyrværkeri eller hvad jeg skal kalde det. Det heter «Magnesiums Wunderkerzen». De er som lange pinder, de koster 5 øre stykket. Kristoffer Dybedal tar en ut av æsken og tænder den. Straks begynder den at sprude gnister som gaar i siksaklinger til alle kanter. Det er svært morsomt.

Jeg og Petter gaar utover igjen. Træffer nogle andre gutter, holder moro. Ret som det er ser vi noget som vidst skal betyde fyrværkeri ute paa Storehaugen. Ja, straks efter farer en rakett op. Saa gaar der et par raketter i hunderne. Det vil si at de gaar ikke op. Samuel kommer traskende fra dansen. Han er fuld, ogsaa. Saa er det noget paa haugen igjen som skal betyde romerske lys. Saa gaar der et par raketter op igjen.

Men saa begynder de inde paa veien med sit. Vi springer indover. Kristoffer Dybedal staar i røk og damp og svinger «Wunderkurzen» rundt i rasende fart. Det brænder noksaa længe. Dybedal siger at det er vel mange som er i tvil om hvor fyrværkeriet er ikvæld. Det mener vi at alle gjør.

Paa Storehaugen blev ikke noget med. De bestemmer sig til at la den sidste gaa kl. 12. Vi holder moro i ventetiden. Saa begynder de at lægge planer om at lure alle de andre ute paa veien. Vi ser nemlig flere store flokker komme indover.

Da de er kommet passelig nær, tender Dybedal den sidste. Vi andre springer indover veien. Dybedal gaar bakover og svinger «Magnesium» rundt. To gutter kommer næsten like ind paa Dybedal. Han kaster den utbrændte pinde fra sig. Saa springer vi alle indover og op i Knut Hamres skog. Der sitter vi en lang stund. De som fulgte efter os vet ikke hvor vi er. De leter længe. Om en stund gaar vi hjem. Træffer ingen paa veien. Vi er naturligvis fornøiede over pudset. Klokken er vel omtrent 1 da jeg kommer hjem. Det har vært en grumme morsom dag.