Har preget hele familien

Rakels sykdom har påvirket den tett sammensveisede familien på fire, både følelsesmessig og praktisk. – En gjør det en må gjøre for barna, sier far Ole André Hopland.

Mamma Britt Helen (t.v.), storesøster Rebekka, pappa Ole André og Rakel har jobbet seg gjennom en vanskelig periode som har preget, og fremdeles preger hele familien. – Utfordringene er langt fra over, men vi er på rett veg, sier Ole André. Foto: Svanhild Breidalen 

Nyheter

– Sykdommen preger hva vi spiser, hvordan vi planlegger og det preger også tildels hva vi kan gjøre på fritida. Rakel liker for eksempel ikke være alene hjemme, sier Ole André og Britt Helen Hopland.

Foreldrene har begge vært delvis sykmeldt de siste månedene for å ta vare på datteren.


– Dette er noe vi må gjøre, samtidig som vi tenker at det er en forbigående fase. Akkurat nå er ting der de skal være, men vi ser også med spiseforstyrrelser at hodet trenger tid på å følge etter kroppen, sier Ole André, som understreker at de ser merkbar forandring.

– Det var en periode der det ikke var ett smil, ingen latter, Rakel hadde ikke energi til noe. Livet er alvorlig nok. En 14-15-åring skal ha det kjekt, så da det forsvant, var det ikke sånn som det skal være.

For sent

Både Ole André og Britt Helen merket at noe var galt.

– Vi så det jo, og storesøsteren, som bor i Bergen, hadde sagt det til oss en god stund.

– Jeg som var hjemme bare fire-fem ganger i året, så stor forskjell på Rakel fra gang til gang, supplerer Rebekka.


Etter sommerferien i fjor begynte de derfor å overvåke vekta til Rakel.

– Alle andre rundt Rakel så at hun ikke var frisk. Men det er kanskje sånn med spiseforstyrrelser at den som har det ofte er den siste til å skjønne det, sier Ole André.

De søkte hjelp. Dessverre litt for sent, mener de selv.

– Da vi begynte på BUP var Rakels problematikk kommet for langt. Hun var ikke klar for den behandlingsformen.

De prøvde å hjelpe på det Ole André kaller «patetisk foreldrevis».

– Vi sa ting som «nå må du spise mer», og så blir det en seier når ungen tar en kakebit, eller en sjokolade.


Isabelle ble syk av jaget etter resultater

For Isabelle Aarvik (24) startet problemene da hun bestemte seg for å bli veldig god i fotball.

Men der foreldrene prøvde å hjelpe, opplevde Rakel dem bare som strenge og sure.

– Men de sier de ikke er sure, de er bare bekymret, sier Rakel.

– Vi har prøvd å forklare Rakel at vi ikke er sinte, men vi har selvfølgelig vært veldig bekymret. Og noen ganger når en har barn som er alvorlig syke, kan nok den bekymringen bli oppfattet som noen annet. Det er kjempetøft å se datteren sin gå gjennom noe sånt. En blir veldig maktesløs. Og på ett tidspunkt måtte vi jo også erkjenne at «dette får vi ikke til», og søke hjelp.

– Vær åpne om det

Ett av familiens klareste råd til andre som aner at noe er i veien med barnet er å ikke være redd for å spørre.

– Nei, en må snakke med ungene, spørre dem. Og søk hjelp! sier han, og legger til:

– Du har ikke feilet som forelder om du må ha hjelp utenfra i en slik situasjon. Du har jo heller ikke feilet som forelder om du ikke kan gipse beinet til sønnen din. Å innse at vi trengte hjelp var en styrke.

Familien tror også på størst mulig grad av åpenhet.

– Det krever himla mye energi å gå og bære ting inni seg, og holde alt skjult.

– Ikke vær terapeut

Grunnet taushetsplikt finnes det få grupper for pårørende av pasienter med denne sykdommen, og familien har til tider følt seg veldig alene.


Tilbakeblikk på «Likestilt»:

Mener presset er størst blant jenter

– Vi skjønner selvsagt hvorfor det er slik, samtidig som det gjør det vanskelig å finne andre som har erfaring på området og få hjelp av dem. Vi har vært bevisste på å finne styrke sammen. Og det har fungert sånn at når jeg har vært nede har det klaffet med at Britt Helen har vært litt oppe. Og når hun har vært nede, så har jeg klarte å holde meg oppe til hun har kommet seg opp, og jeg kan gå i kjelleren igjen. Men det har vært krevende.

Ole André og Britt Helen er også klare på at det ikke nytter for dem å prøve å være psykologer for Rakel.

– Det er kanskje det aller beste rådet: Ikke vær terapeut. Vær mamma og pappa i første rekke. Det er ikke alt barn kan, eller skal, snakke med foreldre om, og vi er også for tett på til å klare å ha gangsyn, samtidig som vi har for mye bekymring til å klare å distansere oss, sier de.