Tilbakeblikk på Likestilt:

Eli-Johanne (52) ble prest ved et «uhell»

Hver søndag gir vi deg et tilbakeblikk på sakene som har vært på trykk i forbindelse med reportasjeserien “Likestilt” i Fjordenes Tidende. “Likestilt” ser nærmere på kvinners hverdag i 2018.

Til sommeren kommer HKM Dronning Sonja til Selje. Her øver sogneprest Eli-Johanne Rønnekleiv (52) seg på kongelig etikette i Selje kyrkje før det store besøket. Rønnekleiv er fra Stord, men har slekt både fra Hyen i Nordfjord og Fosnavåg på Sunnmøre. – Jeg er en «total vestlending», smiler hun. Foto: Christina Cantero 

Likestilt
  • Reportasjeserie som ble startet i mars 2017. Prosjektet har som mål å gi et bilde av kvinners hverdag, samt å få flere kvinnelige kilder i avisa.
Nyheter

Hver dag tar Eli-Johanne Rønnekleiv (52) på seg en hanske på venstre hånd. Den forteller historien om hvordan hun endte opp som prest i Selje.

– Hansken forklarer mye, smiler den nye sognepresten, som har 30 år bak seg som organist.

For to år siden måtte hun imidlertid slutte i yrket, og det er her hansken kommer inn i bildet.

– Det hele skjedde under en treningsøkt, der jeg fikk store kompresjonsskader i venstre hånd. For å lindre smertene, går jeg med en kompresjonshanske hver dag.

Treningsskaden ble en stor omveltning for Rønnekleiv, som på den tiden var 50 år gammel.

Et stort hell i uhellet var imidlertid at hun hadde studert teologi over flere år, og veien over i presteyrket ble dermed relativt kort da hånden ble skadet, og hun ikke lenger kunne spille orgel på fulltid.

Hun fullførte presteutdannelsen, og to år senere er hun på plass som ny prest i Selje.

Da Rønnekleiv skulle finne sin aller første prestejobb, besøkte hun flere steder i Bjørgvin bispedømme, før valget til falt slutt på Selje.

– Jeg dro fra plass til plass for å se og kjenne på hvordan det var å være der. Da jeg var i Selje, var det en av de vakreste dagene på hele sommeren. Vår Herre solgte Selje inn så det holdt, og det ble her jeg søkte jobb, smiler hun.

Som tilflytter til Selje er ikke Rønnekleiv bare ny på stedet, hun er også helt fersk i presteyrket.

– Jeg har jo gjort det litt vanskelig for meg selv, humrer hun.

– Jeg har «røsket» opp alt og flyttet fra en ettromsleilighet i Bergen til Selje og en fredet prestegård fra 1700-tallet. Det er en stor overgang, slår sognepresten fast.

Men hun har vært ny og fremmed på steder før, og forteller at kirken er et fint sted å bli kjent med nye folk. Særlig gjennom kirkemusikken.

– Korister er et fantastisk folkeferd, smiler Rønnekleiv, og tilføyer at musikken betyr mye for henne.

Hun er glad i å synge, og er med i operakoret i Bergen. På sikt håper hun å få til noen huskonserter i prestegården også.

– Musikken er viktig for meg. Å synge sammen konstituerer fellesskapet, sier hun.


Som organist og korist har musikk vært uttrykksmiddelet til Eli-Johanne Rønnekleiv i alle år. Men som prest skal hun nå bruke ord for å uttrykke troen.

– Jeg må finne meg selv som prest. Gi meg ett år, smiler hun.

Den ferske sognepresten håper også at kirkegåerne gir henne tilbakemeldinger, både ris og ros.

– Jeg håper folk sier ifra hvis noe er riv ruskende galt eller greit, i beste fall bra, smiler hun.

Søndagsgudstjenestene er lagt opp slik at hun kommer til å ha gudstjeneste annenhver søndag i Selje kyrkje, og veksle mellom Ervik og Leikanger kyrkje resten av søndagene i måneden. Av og til kommer hun også til å ha gudstjeneste på Flatraket skule.

Som prest møter hun folk i mange ulike livssituasjoner, både i sorg og glede. I slike situasjoner tror hun det kan være en fordel at hun er «fremmed» i bygda.

– Folk våger kanskje å åpne seg opp litt mer til en de ikke kjenner. På et lite sted får man raskt faste relasjonsspor, sier hun og legger til:

– Jeg opplever at familier og slekt står sterkt sammen her, og bærer hverandre gjennom både sorg og glede.


Tar grep for å få flere til gudstjenestene

– Det kommer til å bli overraskelser, sier sogneprest.

Eli-Johanne Rønnekleiv begynte å studere teologi da hun var i begynnelsen av 20-årene. På den tiden var hun ferdig utdannet kantor, og jobbet i et nokså mannsdominert Bjørgvin bispedømme.

– Jeg la merke til at prestene lukket ørene da jeg snakket. Jeg følte ikke bare at det var kjønnsproblematikken det handlet om, men også at jeg trengte mer terminologi for at de skulle høre på meg. Da begynte jeg å studere teologi, forteller hun.