«Nå står kampen om kysten»

Dette leserinnlegget er skrevet av Mariann Frantsen, daglig leder, Pelagisk Forening.

«Nå står kampen om kysten»

Skal vi ha aktivitet, arbeidsplasser og levende lokalsamfunn langs kysten? Eller få, store og fjerne fiskeriselskaper med superprofitt?

Fiskeriministeren turnerer nå kysten fra Alta til Mandal med folkemøter, og han legger ikke skjul på at de mest sentrale spørsmålene framover handler om ressursrentebeskatning og endring av grunnleggende forutsetninger for fordeling av fiskekvoter. Fiskeriminister Sandbergs retoriske budskap kan i så måte oppsummeres i to hovedpunkter:

1. Kvotesystemet må forenkles.

2. Fiskerne må betale for å høste av fiskeressursene.

Bakom ligger Eidesenutvalgets rapport om et «Et framtidsrettet kvotesystem» og Sjømatindustriens rapport, som blant annet bekymret seg for innovasjonsevnen hos fiskeflåten.

Eidesenutvalgets rapport foreslår en totalomlegging av fiskerinæringen, og neste vår skal fiskeriministeren legge frem en stortingsmelding om dette.

Da skal det avgjøres om fiskerinæringen fortsatt skal være en næring som bidrar til aktivitet, arbeid og levende lokalsamfunn langs kysten, eller om den skal bli en mer fjern industri forbeholdt en liten og eksklusiv gruppe. For at det skal oppnås superprofitt som det skal kreves ressursrenteskatt av, må kvoterettighetene konsentreres på langt færre fartøy enn i dag.

Dominoeffekt:

Man kan med letthet, og helt uangripelig, slå fast at kvotesystemet i fiskerinæringen er komplisert. Ingen er uenig i det. Vi, som alle andre, må hele tiden forenkle og forbedre. Men alle bransjer har sitt stammespråk og for en uinnvidd vil begreper som brukes i næringen være fremmed. Det er naturlig for alle næringer.

Forenkling er ofte vanskelig. Systemet med fiskekvoter er utviklet over lang tid, og vi har erfart at dersom man gjør endringer med en del av fiskeflåten, så påvirker det også de andre delene. Fordi alt henger sammen med alt. Endringer får dominoeffekt, og konsekvensene av noen av endringene det nå legges opp til er bekymringsverdig. Hvem vil tjene på forenklingen, vil den gå på bekostning av noen, og er vi som samfunn tjent med konsekvensene. Forenkling er ofte et gode, men forenkling kan ikke være et mål i seg selv dersom det skaper vinnere og tapere.

I forenklingens navn foreslås det også at ekstrakvotene, strukturkvotene, som noen rederi har kjøpt for en periode, plutselig skal omgjøres til evigvarende.

Avtalen var at fartøyene skulle ha kvotene for en tidsavgrenset periode. Når perioden var omme, skulle disse ekstrakvotene bli fordelt mellom alle fartøyene, slik at de kom alle til gode.

Eidesenutvalget har, stikk i strid med det både Stortinget og næringen selv la til grunn, foreslått at disse tidsavgrensede kvotene skal omgjøres til tidsubegrensede, altså «evigvarende».

Det er som om naboen din leaser en ekstra bil for noen år, og i løpet av leasingperioden bestemmer regjeringen at naboen skal få bilen til odel og eie.

«The winner takes it all»:

Ved å omgjøre disse kvotene til «evige» får de som har kjøpt seg opp både i pose og sekk - og i nota, trålposen og lommeboka også. Spillereglene endres midt i spillet. Man kårer vinnere og tapere.

Fiskerinæringen ber ikke først og fremst om forenkling. Vi ber om stabile og forutsigbare rammevilkår. Nå legges det i stedet opp til løftebrudd og avtalebrudd. Noen kjøpte en bit av kaka for en periode. Nå skal de plutselig få beholde det til evig tid, på bekostning av andre.

Dette er fiskerivarianten av «The winner takes it all».

Flørt med ressursrenteskatt:

I en byttehandel kan fiskeriministeren få ressursrenteskatt. Dersom noen skal kunne oppnå superprofitt av å høste av felles naturressurser, må de betale ressursrenteskatt.

I dag er det ikke superprofitt i fiskeflåten, blant annet fordi det er mange fartøy og mange å dele på. For å få superprofitt må antall fartøy ned, og kvotegrunnlaget per fartøy opp. - Og nettopp derfor ligger disse omgjorte evigvarende kvotene i potten.

Vi ser allerede at noen har begynt å flørte med den tanken. De innser at for å stikke av med disse omgjorte evigvarende kvotene, så må pillen sukres og de må gi noe tilbake. Det betyr at de er mye verdt! Men det betyr også at fellesskapet, ikke bare fiskeflåten, men også samfunnene langs hele kysten, må gi fra seg mye.

Pelagisk Forening ønsker ikke en statlig innkrevet ressursrenteskatt. Vi ønsker ikke «fjerneide» rederi uten lokal forankring og at kvoterettigheter konsentreres ytterligere. Og vi ønsker ikke konsekvensene av at noen får vokse seg for store og mektige.

Vi ønsker derimot å fortsatt ha en lønnsom og mangfoldig fiskeflåte eid av aktive fiskere. Vi ønsker å fortsette å betale ressursrente på den måten vi allerede gjør det. Med aktivitet langs kysten.

For fremdeles er det relativt tett med fiskerisamfunn langs kysten. Her er arbeidsplasser og skatteinntekter til kommunen direkte fra båtene, og ringvirkningene er store. Fartøyene skal levere fisken. Båter og redskap skal repareres og fornyes. De skal ha tjenester og nytt utstyr i stort og i smått, alt fra asdic via elektrikertjenester og slanger, til arbeidshansker og tau. De skal ha drivstoff og skal til og med kjøpe proviant.

Slik skaper fiskebåten næringsaktivitet i lokalsamfunn langs hele kysten og ringvirkninger som når hele landet. Og slik pløyes ressursrenten direkte tilbake til samfunnet. I tillegg vet vi at de lokale rederne, sammen med de lokale bedriftene de er med på å holde liv i, opererer utover kjernen i samfunnsoppdraget. For de bidrar mer. Idrettslag, kulturgrupper, dugnadsgjenger og organisasjonsliv kan takke for mange og viktige bidrag.

Dette er også ressursrente i praksis. Og den betales med glede.

Ferge som innovasjonslab:

Politikere som er bekymret for at dagens kvoteordning gir manglende innovasjon burde ta seg en fergetur langs kysten på steder der vi fremdeles har fiskebåter.

Praten over kaffekoppen er som et innovasjonslaboratorium, der deltakerne er fiskere, redere, skipsingeniører og underleverandører, med neste generasjon som nysgjerrige tilhørere.

Neste dag møtes de heiende på sidelinja på fotballbanen der lokale bedrifter har bidratt. Og det konkurreres om mye mer enn fotball.

Den tette og nære relasjonen mellom rederier og leverandørindustri er preget av både konkurranse og samarbeid, som igjen gir skaperkraft og vilje til utvikling. Dette har bygget Norge til en verdensledende sjømatnasjon.

Svaret på utfordringene i norsk fiskerinæring er ikke at noen få skal få bli større på bekostning av mange andre. Vi må være flere og ha et mangfold.

Da skaper vi sunn konkurranse, utvikling og fremtidens fiskerinæring.