Denne kommentaren er skrevet av Ane Barmen og sto på trykk i Fjordenes Tidende fredag 29. april.

Mannen hadde hatt ein vellukka eksamen og inviterte ein gjeng heim til oss for å ha vorspiel før dei gjekk ut. Tilfeldigvis var alle kompisane hans også del av medisinerkoret, og stemninga var så høg at det sjølvsagt vart allsong. Ein av korsongarane var også ein svært god pianist som spelte alt vi ynskja oss på pianoet.

Det var ein stor kveld. Vinen flaut, mannskoret song boybandsongar trestemt, og vi avslutta gildet med å skrike «Bohemian Rhapsody» til dessert. Det var på alle måtar ein vellukka fest.

Det einaste vi gløymde var at det var tysdag. Og at klokka var to på natta. Og at det er ekstremt lytt der vi bur. Men dagen etterpå møtte eg ho som bur over oss: ei heller mutt, mystisk lilladame frå Aust-Europa som for fyrste gong stoppa meg og snakka. Eg stålsette meg og frykta det verste, men utruleg nok smilte ho og bad oss på eplekake den ettermiddagen. «Herregud, for ein grei nabo. Her har vi fest midt i veka, og ho ber oss på eplekake», sa eg til mannen, som var einig i at vi verkeleg hadde vunne i nabo-lotteriet.

Vi kjøpte ein blome og gjekk opp trappa. Vertinna tok oss imot, vi fekk kaffi, eplekaka stod i omnen. Vi snakka om plantar og vêret og jobben hennar som steinerskulelærar. Kaka blei ferdig og blei servert med vaniljeis. Vi åt og kosa oss. Og då slo ho til.

Medan vi sat der med munnen stappa full i eplekake og is forsvann plutseleg smilet til naboen. Ho ville snakke om denne festen vi hadde på tysdag.

«De heldt meg oppe halve natta», sa ho. «De skrålte og skreik sånn at det var umogleg å sove», sa ho. «Det er så utruleg respektlaust», sa ho. «Eg kom ned og banka på, men de bråka sånn at de ikkje høyrde meg», sa ho. «De syng dritstygt», sa ho. Og eplekaka vaks og vaks i munnen på oss, og ein augneblink lurte eg oppriktig på om ho hadde putta noko i den.

Rottegift? Avføringsmiddel? Teiknestiftar?

Vi sa unnskuld og unnskuld og det skal aldri skje igjen og du har heilt rett og det var dårleg gjort, og kom oss derifrå fort som fy. Vi våga ikkje anna.

På veg ned trappa kjende vi nøye etter om vi var i ferd med å bli dårlege eller kortpusta eller om noko stakk mistenkeleg i magesekken, men heldigvis: eplekaka var normal.

Naboen vår, derimot, var tydelegvis ein riv ravande galen psykopat. Det er den mest utspekulerte formen for kjeft eg nokon gong har fått.

Det er heilt innafor å vere sur etter ein tysdagsfest – men kjeft no heller i gangen sånn at folk kan gå heim og skamme seg åleine.

Det var effektivt, då. Vi har ikkje så mykje som nynna «Mama, just killed a man» på ein vekedag sidan.

Men ho har øydelagd eplekake for meg for alltid.