Dette innlegget er skrevet av Margrete Taarneby og står på trykk i utgaven av Fjordenes Tidende tirsdag 27. oktober.
Jeg er en av de heldige som i 35 år ofte og gjerne har besøkt Måløy. En glede!
En storslått og vakker natur, et imøtekommende og hyggelig folkeferd og særdeles velstelte hus og hager. Det lukes, klippes, males, spyles bak alle gjerder. Mange hus skinner som enkeltstående fyrtårn. Det kan oppleves som en parkvandring å spasere oppover gatene i Måløy.I stor kontrast til dette inntrykket står nedsiden av Gate 1, Måløys ansikt utad, utgangspunktet og grunnlaget for Måløys eksistens og identitet. Nå tilsynelatende et sted for lagring og søppel.
Her er all ordentlighet og ryddighet hivd på sjøen, tatt av stormen. Gamle, store, ærverdige fiskemottak står år etter år til forfalls og likner med tidens slitasje likhus preget av svunnen storhetstid. Hvorfor tar ikke eiere ansvar?
Det dreier seg ikke bare om ansvar for egen tomt og eget hus, men for en hel by og menneskene som bor der. Det må være en stor belastning daglig å være vitne til dette forfallet og denne likegyldigheten. Burde de kommunale styresmakter pålegge eiere vedlikehold?Det må sies at hederlige unntak finnes: Domsteins kontorlokaler, Fjellmøybuda, torget og terminalen og den påbegynte ombyggingen av Domsteinbuda. Eksempler til etterfølgelse! Det ryktes at noen av de eldste trehusene langs Gate 1 skal rives.
Til fordel for fortau? Husene er bærere av historien.Måløy er et sted med sterk identitet, egen kultur og historie. Noe å være stolt av og noe å ivareta. Dette må enhver ansvarlig være seg bevisst. Slik at Måløy kan stå fram slik byen og folket der fortjener.