Dette innlegget er skrevet av Laila Schult fra Måløy.
Om demokrati og folkeavstemning
Det er med stor undring jeg følger debatten om kommunereformen, og hvordan personer i og utenfor kommunen nok en gang vil ha folkeavstemming. Sikkert i den tro at deres syn vil få flertall. Det er mulig det, Men skal det være en reell og real avstemming, må vi et alternativ på stemmeseddelen. Hva det skal bli, har motstanderne av kommunereformen ikke sagt en døyt om.
Dette er ikke demokrati, etter min mening.
I denne saken har vi hatt folkeavstemming, kommunestyrene i Vågsøy og Flora har sagt sitt gjennom flertallsvedtak, kommunaldepartementet har bestemt og Stortinget har bestemt; at resten av Vågsøy kommune skal gå sammen med Flora kommune. For meg er dette heilt i tråd med vanlige demokratiske spilleregler i Norge. Det er heller ikke slik at en folkeavstemming, gammel eller ny, kan bestemme hvordan tjenester i Vågsøy skal utvikles og administreres.
Det er jeg veldig glad for. Det er altfor lett å piske opp en stemning, og det er lettere å være mot enn for noe. Resultat: «gatas parlament.» Det er hverken demokratisk eller rettferdig.
Dersom motstanderne av reformen er misfornøyde, kan de enten stemme med føttene ved neste kommunevalg, eller får de begynne å engasjere seg politisk over tid og ikke bare på enkeltsaker. Det er lokalt at velferdssamfunnet formes og utvikles, gjennom politisk arbeid over tid. Derfor er det stor synd at så få vil engasjere seg. Lokalpolitikk blir heller ikke mer attraktivt når en risikerer å bli sabla ned av ubehøvla mannfolk.
Arbeiderpartiet skal ha stor ros for at de har fulgt spillereglene, og i denne situasjonen har tatt et klart standpunkt. Det står det respekt av.
Kanskje alle motstanderne nå bør begynne å tenke alternativt? Hva er det? Stå alene, gå sammen med Stad kommune? Eller, eller?
Men kanskje er det så enkelt at mange vil ha reformer, men få vil ha forandring?
Uansett blir det en krevende øvelse å få til en sterk kommune på kysten.
For forandringer blir det: nye tekniske (planer, metoder), nye handlinger av ulike personer i «systemet», nye organisasjoner og sosiale forandringer.
I dette løpet er det noen som må forandre seg, noen som tjener på det og noen andre som bestemmer.
Uansett, jeg er optimistisk. Vi, på kysten, har mye tilfelles, som livsgrunnlag, som næring og kulturelt. Det er det vi nå må bygge på og fokusere på. En kan mene hva man vil om Kinn kommune, men samhold gir styrke.
Tunnelsyn duger ikke for å bygge framtida. I tunnelen kan det være lys, selvfølgelig. Jeg håper bare det ikke er et tog.