Måløyværingen Roald Skram skriver i dette tilbakeblikket om konfirmasjonsforberedelsene i krigsåret 1942, da han hadde sommerjobb på Firda Canning for å tjene penger til konfirmasjonsutstyr.
Signy Refvik og jeg sto ved siden av hverandre ved hvert vårt arbeidsbord, et såkalt «tredebord», og tredde brisling i den store produksjonshallen i kaietasjen på Firda Canning.
Vi var begge 14 år og hadde tatt sommerjobb for å tjene penger til konfirmasjonsutstyr. På den måten kunne vi avlaste våre respektive foreldre for de ekstra utgifter som en konfirmasjon alltid medførte for de fleste familier med konfirmant i huset.
Vi jobbet på akkord, og det minner meg om dikteren Rudolf Nilsens dikt om pjokken som lå i åkeren og lukte og arbeidet på akkord «og hadde som mål i livet å kjøpe seg en Ford».
For oss gjaldt akkorden å produsere flest mulig rammer med opphengt brisling for røykeriet. For hver ramme fikk vi et merke som hadde en viss verdi i kroner og øre. Siden Signy og jeg konkurrerte hele dager til ende var det spennende å telle opp for å finne ut hvem som hadde flest merker ved ukeslutt. Som regel kom vi nokså likt ut, og i løpet av sesongen klarte vi å tjene nok til å anskaffe både kjole og dress med tilbehør til konfirmasjonen, selv om det var krig og alt var dyrt og vanskelig å få tak i.
Firda Canning var den største bedriften i Måløy og Sør-Vågsøy kommune før, under og etter andre verdenskrig. Bedriften sysselsatte fast 14-16 menn og 20-30 kvinner. I sesongene var det totalt ansatt opptil 120 personer. Bedriften hadde egen føringsbåt, MK Firda 1, som hentet råstoff i mange fjorder og i havner langs store deler av kysten. Firda Canning var også engasjert i silde- og annet fiske med egen snurpebåt, MS Lem Senior.
Jeg husker det var en hektisk aktivitet på Firda i sommertiden med mange folk, faste og midlertidig ansatte, husmødre, studenter, konfirmanter og skole- elever, som alle var ute etter å tjene penger. For den enkelte berørte og kommunen med omliggende distrikt må aktiviteten ha vært svært betydningsfull.
Ved alle avdelinger var det full drift i sesongen. I produksjonshallen på kaiplanet, hvor Erik styrte med sikker hånd, var alle arbeidsplasser på gulvet for å trede brisling, besatt. Det var stor aktivitet både ute i buda, i tilbringertjenesten og i røykeriet.
I de øvrige etasjer var det antagelig minst like mange i arbeid med å legge brisling i sardin- esker, i kokeriet, i stanseriet hvor sardineskene ble produsert, og så videre. Kontor-, vedlikeholds- og transporttjenesten hadde selvsagt også stor aktivitet.
Alle arbeidsprosesser ble gjennomført med en imponerende presisjon, og fabrikkens arbeidsformann, Jonas, fulgte med overalt. Holthe i fyrrommet sørget for at arbeidstiden ble nøye fulgt ved at han satte i gang fabrikkfløyten om morgenen klokken 08.00, ved middagspausens begynnelse 12.30 og slutt 14.00 og siden ved dagens slutt klokken 18.00. Overtid ble markert med fløyten på samme måte ved arbeidets begynnelse og slutt.
Produksjonen på Firda Canning var avhengig av stor innsats fra alle ansatte. Likevel fikk vi fri til å delta i de obligatoriske konfirmasjonsforberedelsene i Sør-Vågsøy kirke en gang i uken i løpet av sommeren. For oss som bodde i Måløy sentrum var det ikke noe problem å komme seg til kirken til den avtalte tid. For dem som kom fra distriktet i Sør-Vågsøy stilte dette seg helt annerledes. Konfirmantene i vestre krets bodde i Oppedal, Torskangerpoll, Vågsvåg, Holvik og Halnes. De hadde alle lang vei.
Lengst var det utvilsomt for Borghild og Eldbjørg Oppedal fra Oppedal. Sammen med resten fra vestre krets måtte de sykle den relativt lange veien til Måløy. Der veien ikke var ferdig, måtte de bære syklene. Og de som bodde på fastlandsiden, i bygder som Trollebø, Kulen, Deknepollen, Nygård og Blålid, måtte bruke båt for å komme seg til kirken. Det samme gjaldt for dem på Husevågøy.
Den mest strabasiøse reise hadde likevel utvilsomt Reidar og Olav Svoren. Med en nordfjordfæring rodde Reidar, nå pensjonert sogneprest og bosatt i Oslo, fra Svoren til Buvik på Gangsøy. Her plukket han opp Olav, pensjonert vaktmester ved Måløy videregåande skule. Sammen rodde de så til innsiden av Skavøy og langs land ved Blålid til Blålidneset. Derfra rodde de tvers over fjorden til det vestre løpet av Måløystraumen og videre til Midtkjellkaia like nedenfor Sør-Vågsøy kirke. Roturen tok cirka halvannen time, og dersom det oppsto flyaktivitet underveis og det tyske luftvernet spilte opp i området, fossrodde de mot nærmeste land.
Sogneprest Tungesvik kom fra Selje, som regel presis. Vi oppfattet ham som streng. Han ga oss mye lekser og satte oss ofte på prøve ved overhøring. Det er ikke til å komme forbi at ikke alle var like godt forberedt til å kunne resitere alle salmeversene og gjengi skriftstedene vi fikk i lekse. Å være uforberedt var upopulært og ikke særlig godt mottatt av sognepresten. Noen av konfirmantelevene var veldig flinke. Det som imponerte meg mest, og som jeg husker den dag i dag, var måten Randi Inselseth fra Vågsvåg presenterte de tre trosartikler på med klar og tydelig stemme og perfekt diksjon. Alle 62 konfirmantene i 1942 ble konfirmert av sogneprest Tungesvik. Vi ble oppstilt på begge sider av benkeradene og eksaminert på tradisjonelt vis. Ingen fikk utlevert spørsmål på forhånd slik det ofte praktiseres i dag. Alle kom til kirke i sin nykjøpte, fineste stas. Som nevnt hadde noen lang og strabasiøs vei. La meg nevne at tyskerne av militære grunner hadde påskyndet at vegen til Vågsvåg nå var kjørbar med bil. Konfirmantfølget fra Oppedal og Torskangerpollen kunne derfor leie «Laffen» Lillebø til å kjøre seg til kirke. Hans knottdrevne lastebil hadde overbygget lasteplan med langsgående benker. Her satt passasjerene, men da de skulle opp bakkene fra Torskangerpollen måtte alle ut for å skubbe. Den knottdrevne motoren hadde ikke nok kraft til å forsere disse bakkene uten hjelp.
I september 1992 feiret vi at det var 50 år siden konfirmasjonen. Et bilde i Fjordenes Tidende 16. september 1992 viser de 30 fremmøtte med navns nevnelse, og jubileets innhold er kort resymert. Allerede den gang var 10 av 62 gått bort, og nå er det bare noen få 88-89 åringer igjen som kan fortelle om konfimasjonstiden i Måløy under krigen.
Roald Skram (88)
Født og oppvokst i Måløy, men er i dag bosatt på Skedsmokorset i Akershus.
Pensjonert oberstløytnant fra Forsvaret.
Gift med Greta.
I dette tilbakeblikket skriver han om hvordan det var å bli konfirmert i Sør-Vågsøy kirke i Måløy i 1942, og om sommerjobben på Firda Canning i Måløy der han tjente penger til konfirmasjonsutstyr.