Dette innlegget er skrevet av Steinar Hammersvik og sto på trykk i Fjordenes Tidende tirsdag 22. desember.

Kommunesammenslåing og nærsynte politikere

Kommuneadministrasjonen i Bremanger har bombastisk fastslått at det ikke finnes én eneste grunn som tilsier at kommunen bør slå seg sammen med noen av nabokommunene langs kysten. Det kan i den anledning være greit å oppstille en liten «Bremanger CV».

Det er nå femti år siden Bremanger kommune ble etablert og Davik utradert. I løpet av disse årene har folketallet i kommunen gått tilbake fra 5.600 til 3.890, en reduksjon på 1.710 innbyggere, eller nærmere 31 prosent, til tross for en stadig økende innvandring til kommunen.

Som en naturlig konsekvens av befolkningsnedgangen følger også en reduksjon i kommunale inntekter, med påfølgende behov for ytterligere kutt i offentlige tilbud, nedlegging av skoler mv. Veistandarden i kommunen (med unntak fra Skatestraumtunnelen og veien via Bortnen), har forblitt mer eller mindre uendret gjennom alle disse 50 årene, og de fleste av oss sliter derfor fremdeles med kjerreveier som tilhører en forgangen tid.

Tallenes tale viser med all tydelighet at kommunen ikke makter å iverksette prosesser som skaper nye arbeidsplasser. Vi hadde en periode Bremanger Vekst, som døde bort så snart bevilgningene fra staten tok slutt. Deretter har mangelen på en fremtidsrettet kommunal næringspolitikk blitt mer og mer åpenbar.

Likevel sitter kommuneledelsen musestille på gjerdet, med lukkede øyne og innbiller seg at de kan vinne kampen mot kommunesammenslåing, eller at sammenslåingsmaset før eller senere vil gå over av seg selv.

Med et slikt utgangspunkt kan kommuneledelsen først som sist starte planleggingen av det kommunale opphørssalget. Jeg håper at administrasjonen husker å slukke lyset og låse døra etter seg før Bremanger kommune er en saga blott, tvangssammenslått uten lokal innflytelse verken på valg eller retning.

Etter det jeg har forstått mener administrasjonen at kommunesammenslåing er ensbetydende med at man mister kompetansearbeidsplasser på rådhuset i Svelgen. Jeg undres på hva slags unik og spesielt sårbar kompetanse det er tale om, siden administrasjonen åpenbart ikke har den minste tillit til at den er bærekraftig nok til å overleve en kommunesammenslåing. De gangene jeg selv har vært i kontakt med den samme kommuneadministrasjonen, er det ikke først og fremst den unike kompetansen som har slått meg mest, men heller evnen til å grave forsvarsverk som er til hinder for å oppnå rasjonelle og fornuftige løsninger.

Det er imidlertid til stor trøst for gjenlevende bremangere at fallrettighetene sikrer økt rikdom for hver dag som går, i takt med at folketallet blir redusert.

Fallrettighetene med tilhørende inntekter har etter hvert utviklet seg til å bli en kommunal «nedfallssyke». Inntektene bokstavelig talt fosser inn i kommunekassa helt av seg selv, og motvirker dermed all den politiske kreativitet som normalt er påkrevd for at en kommune skal kunne overleve.

Inntektene fra fallrettighetene har kommunen investert i pokerspill, og tapt så det griner. Deler av regninga for denne kommunale spillegalskapen skal nå betales av kommunens innbyggere.

Iflg. straffelovens ikrafttredelseslovs § 12 oppstår det ingen forpliktelser av «Spil og Væddemål», og gjeld som er stiftet ved slik aktivitet «er uforbindende». Jeg ser derfor fram til å få opplyst med hvilken hjemmel kommunen anser seg berettiget til å sende regninga til oss skattebetalere.

Kommunen har også gjort undersøkelser om hva som gjør Bremanger tiltrekkende og jeg siterer fra Firdaposten den 29. oktober:

«Gruppa har sett på kva som gjer ein stad attraktiv og konkluderer med at tilrettelegging for gode bustader er den viktigaste faktoren for å få tilflytting. Gode pendlevegar er viktig, medan eit rikt kulturliv og eit høgt generelt utdanningsnivå tel mindre».

Konklusjon: Dersom Bremanger tilrettelegger for gode hus og omdisponerer penger fra kultur til vei, vil man bli velsignet med økt tilflytting av kunnskapsløse mennesker som ønsker å bosette seg i Bremanger for å kunne pendle til Måløy eller Florø.

Og jeg som trodde at egne arbeidsplasser, utdanning og kompetanse var nødvendige ingredienser for å kunne videreutvikle og modernisere utkant-Norge. Der tok jeg imidlertid skammelig feil.

Kystveien/pendleveien skaper i seg selv ingen verdens ting. Det gjør derimot menneskene som bor og arbeider langs veien. Jo flere av disse som løfter i flokk, desto større løft makter man, men da forutsettes det selvsagt at kommunen er sitt ansvar bevisst som aktiv tilrettelegger for slike fellesløft.

Så er det snakk om rådhus. Hva skal vi med et dyrt rådhus i vår moderne og nettbaserte verden? Bygg heller en datakiosk med plass til noen servere, inkludert backup, og fordel oppgavene jevnt utover i en ny storkommune.

I disse juletider tror jeg mer på julenissen enn på at lokale rådmenn, ordførere, kommuneadministra-sjoner og folkevalgte representanter, evner å opptre objektivt ved sin vurdering av om kommune-sammenslåing bør finne sted eller ikke. De risikerer jo - alle som én - å miste enten jobb, verv eller andre kommunale maktposisjoner ved en evt. sammenslåing. Mer inhabile kan man vanskelig bli.

Derfor mener jeg det er åpenbart at Staten ved Kommunaldepartementet bør utarbeide et ensartet valgopplegg for samtlige kommuner, og ikke ensidig basere seg på at innbyggerne skal måtte stole på råd og anbefalinger fra aktører som har alt å tape på at sammenslåing blir en realitet.