1. Havrommet, kysten, fjordene og indre strøk av det en har kalt Sogn og Fjordane, har alltid lagt der det ligger. Folkene som har bodd på de ulike steder har historisk utviklet kulturer og næringsveier som er knyttet til naturen. Dette er en selvfølgelighet, men er likevel viktig å presisere i utgangspunktet for denne artikkelen.
2. De siste vel 250 år har dette området bestått av Sogn og Fjordane fylke med de 3 fogderier / regionene Nordfjord, Sunnfjord, og Sogn og da med de korresponderende fjordsystemer og omkringliggende lokalsamfunn med sine næringsstrukturer.
3. I disse 250 år har cirka 200 av årene vært dominert av kommunikasjoner pr båt, både langs kysten og i fjordene. Først de siste 50-60 årene har bilen blitt en dominerende kommunikasjonsaktør både på land, i tunneler, under sjøen og på broer over fjorder. Den senere tid har klima- og miljøhensyn ført til at mange ønsker å overføre mer godstrafikk fra land til sjø.
4. Næringsveiene i indre del av fylket er hovedsakelig knyttet til jordbruk, industri, vannkraft og turisme. På kysten er hovednæringene fiskeri, havbruk, energi (olje, gass, vind og bølgekraft), samt verfts- og fiskeindustri.
Indre del av fylket har sin «utmark» på fjell og vidde i sine nærområder av hovedbrukene. Kystbuen og fiskeindustrien har sin «utmark» knyttet til «havåkeren» i Nordsjøen, Barentshavet, Island, Grønland, New Foundland, Sørishavet, - i tillegg til kystfisket i de nære sjøområder. M.a.o. et globalt blikk mot verden med sjømatindustriens klokker på veggen for Rio-, New York-, London- og Tokyo-tid, - og nesten fraværende blikk mot Hermansverk eller Leikanger.
5. Sosiologien blant befolkningen på kysten har historisk ført til at en ikke har nådd frem på de politiske arenaer i nødvendig utstrekning, - både regionalt og fylkeskommunalt. Indre deler av fylket har hatt en større og tilstedeværende befolkning enn kystområdene (ca. 2/3 mot 1/3), Kystbuen har vært underrepresentert, til tross for at det ikke har manglet hverken på taleførhet eller lydbarhet, når en skal snakke i «motvind» på flere måter.
Her fremstår fiskerkvinnene historisk som fantastiske eksempler. I tillegg til å ha omsorg, sut og ank for ektefelle og sønner, - som det aller meste av året var på havet og fisket -, har de bestyrt småbruk, rederioppgaver og ofte store barneflokker. De har også deltatt i foreningsliv og kulturliv. Mennene har i stor utstrekning vært fraværende pga. sin næring på sjøen. Fiskerkvinnene har ikke hatt tid til å engasjere seg i fylkespolitikk eller politikk i det hele. Fiskerkvinnene skulle likevel hatt betydelig flere bautaer enn de faktisk har fått langs kysten. De har vært en viktig og nødvendig forutsetning for at vi har fått den utviklingen på kysten vi har fått i dag.
6. Det har de siste to-tre tiårene vært en gradvis forhøyet forståelse for og vekting av kystens utfordringer og muligheter på fylkesnivå. I 1993–94 vedtok fylkestinget at E-39 skulle legges i ytre deler av fylket langs kysten, - slik som i alle andre fylker på Vestlandet, og for den del Norge. En statsråd fra fylket valgte da å overstyre fylkestinget å legge nåværende trassè gjennom fylket om Førde, samtidig som det ble lovet at fylket skulle få sin kystveg.
E39 er kommet, men kystveien gjenstår, til tross for at det på mange hold, både offentlig og privat, har vært ønsker om og interesser av at den kommer. Dette har kysten lidd under i utvikling i flere tiår. Fylket og kysten hadde sett vesentlig annerledes ut i dag om E39 hadde blitt lagt ute på kysten. Hvorfor skulle f.eks. internasjonale og nasjonale oljeselskaper etablere seg i ytre Sogn med ilandføring av olje- og gass på 1990-tallet, når det ikke var tjenlig veiadkomst og infrastruktur til f.eks. Lutelandet ?
7. Fylkeskommunale politikere har i mange år arbeidet hardt for å oppgradere verdien av kysten på alle plan. En har ikke fått tilfredsfredsstillende medie-omtale på dette før i de aller siste årene. Dette har etter hvert ført til at en har fått utarbeidet større kystsoneplaner og planer for de nære sjøområder langs kysten. Dette har videre ført til at flertallet i fylkestinget vedtok å sammenføye Sogn og Fjordane Fylke med Hordaland til Vestland Fylkeskommune bare for få år siden.
Fiskerier, fiskeindustrien og havbruksnæringen. er blitt oppgradert og gitt store forhåpninger og fremtidsutsikter. Vi er til dels blitt verdensledende på flere områder. Havbruksnæringen skal bl.a. bli 4-5 ganger større frem til 2050. Til og med nasjonale myndigheter har etter hvert forstått verdien av sjømatnæringene, som allerede stadig setter nye rekorder i eksportverdier.
Med Bergen som administrasjonssenter har kysten fått en betydelig større forståelse for sine utfordringer og ikke minst muligheter fremover. Det nye og forsterkede fremtidsorienterte «blikket» på kysten, hadde en neppe fått om vi hadde fortsatt med Sogn og Fjordane Fylkeskommune og med administrasjonssted på Hermansverk. Vi hadde i alle fall ikke fått fylkeskommunalt vedtak om forbedret vei på Raudeberg på mange, mange år, slik vi nå har fått i Vestland.
Hovedsakelig i indre strøk, men også i ytre (Kinn), har en fått en samling av kommunene i fylket. Dette for bedre å gi fornyet rigging av forvaltningsmyndighet og lokaldemokrati for fremtiden. Siste større kommuneorganisering er som kjent fra 1964. Blant annet Kinn ble rigget for å kunne bli en tyngre aktør på kysten opp mot både nabokommuner, fylkeskommunalt og nasjonalt nivå.
Vi har allerede en høyt utviklet industri både innen fiskeri og havbruk, verft, olje og gass og turisme. Vi har fått betydelig bedre veinett, - på land, i tunneler, under sjøen og i luften (broer). Flyforbindelser til fylket er etablert og betydelig bedre enn før, og sjøferds ruteopplegg betydelig oppgradert. Hertil har vi ikke minst fått «digitale motorveier» som ytterligere forbedrer kommunikasjonen, samt offentlig og privat planarbeid.
8. Alt dette binder oss sammen på nye måter. Når kommunestrukturer skal rigges for nye 50-60 år, må dette tas høyde for. Her må en ikke bli for «nærsynt». Da er det viktig at vi følger og velger de tunge, lange, aktuelle og fremtidsrettede kulturer og næringsklyster som vi tilhører, - nemlig kystkulturen og kystnæringene.
Jeg sier ingen ting stygt om hverken honndøler eller oldedøler. Dette er i sin alminnelighet flotte og gode mennesker. Men jeg mistenker de likevel ikke for å ha blikket mot havrommet og ut i verden slik som kystbuen, - og omvendt, at kystbuen ikke er særlig opptatt av landbruket m.v. i disse bygdene inne i fjordene. Her ser en kulturer- og næringsforhold som ikke går så godt sammen – selv om de har vært i samme fogderi i over 250 år ! Dette taler for at en må følge «main-stream» i kultur- og næring når en skal rigge og fortsatt utvikle fremtidsrettede kommunestrukturer.
9. Det er på mange måter næringslivet som representerer pulsen og åndedrettet i et lokalsamfunn sitt liv. Næringslivet er arbeidsgivere for folket. Det er der arbeidstakere i stor utstrekning henter sine arbeidsinntekter. Det er fra nærings- og arbeidsinntekter kommunene skaffer sine skatteinntekter for å oppfylle sine oppgaver med infrastruktur og tjenesteoppgaver overfor innbyggerne.
Både i Flora og i Vågsøy har næringslivet med stort flertall meldt at de ikke bør dele opp Kinn kommune til to nye kommuner, fordi både næringsliv og kommunene på sikt vil tape på dette i form av begrensede rammebetingelser og politisk tyngde inn mot høyere forvaltningsnivå. Det er i næringslivet innovasjon og kreativitet utvikler seg. Til syvende og sist vil også den vanlige borger i en ny Vågsøy kommune, på sikt få mindre innflytelse utover sin egen lokale politiske andedam.
10. Kystkommunene er betydelig fragmenterte i sin tilnærming til en mer regional og nasjonal holdning for å fremme kystens samlede interesser. Kystkommuner har ikke maktet å samle seg om sammenslåtte kommuner utover Kinn.
Om Kinn måtte bli oppløst, har jeg dessverre små forhåpninger om at kysten senere vil makte å samle seg i nye kommunestrukturer fremover. Dette er svært beklagelig, idet dette ikke vil gi kysten den samlende kraft, mot og forhåpninger som de utvilsomt fortjener og trenger for å utvikle de fremtidige eventyrlige utsikter som kysten kunne ha hatt i sine fremtidsnæringer på land og i havrommet. I tillegg ville en senere kanskje også bli tilbydt tilnærmet «husmannsvilkår» om en skulle forhandle seg inn i sammenslåinger med allerede fusjonerte og tungt etablerte større kommuner, kanskje også med tyngdepunkt borte fra kysten.
Til og med tidligere ordfører i Leikanger kommune har uttrykkelig skrevet i avisinnlegg at det er bare de indre strøk av fylket som vil tjene på at kysten ikke makter å samle seg, og ender opp i offentlig ineffektivitet og alenegang. En ny Vågsøy Kommune vil utvilsomt i mindre grad bli hørt og tillagt vekt på regionale, fylkeskommunale og nasjonale plan, sammenlignet med en samlet Kinn kommune med 17- 18 000 innbyggere.
Kinn har allerede potensiale til å være «magneten» som senere vil kunne samle også andre kommuner i kystlinjen, nemlig fordi Kinn vil være klart størst på kysten og allerede er først på arenaen for fusjonerte kommuner.
11. Det har vært et visst fokus på kostnadene med å administrere en kommune som Kinn. Fra kommunens regnskap i 2021 har kommunen en samlet balanse på 5, 5 milliarder. Kostnader med å reise har jeg oppfattet skal være årlig kr. 30-35 millioner, dvs. promiller av en totalbalanse i resultat og balanseregnskapet. Denne debatten synes jeg representerer en viss nærsynthet i hva som bør være det store bildet når en skal rigge en langsiktig og fremtidsrettet kommunestruktur. Her vil en få fremtidige reduksjoner i bedre båtruter, forhåpentligvis kystvegen, samt ikke minst en større utvikling av digitale motorveier.
Dessuten må en ikke miste av syne de store synergier som ligger i fremtidens utvikling hvor Kinn vil være tilstede med relevant og stadig sterkere og vekttunge politiske initiativ regionalt og nasjonalt.
12. Det en som en samlebetegnelse benevner «havrommet», og som Norge har fovaltningen av, utgjør minst 5 - fem -ganger det landareal som hører til Norge. Dette er til dels et jomfruelig politikkområde, og i alle fall «mulighetenes potensiale». Havrommet omfatter kjernen av det vi skal leve av fremover på kysten; Nemlig fiskerier, havbruk, energi (olje, gass, vind, bølger), sjøtransport m.v. Inn i dette bildet går også klima og miljøspørsmål, utvinning av mineraler under havbunnen, sjøledninger av ulik art, internasjonal skipsfart, militære og geopolitiske hensyn.
Hvem skal være talerør på kysten i regionale og nasjonale og til dels internasjonale nivå, når de fleste av kommunene på kysten av Sogn og Fjordane representerer alenegang og til dels sprikende interesser eller kanskje en form for ikke-tilværelse i den politiske fremtid på dette plan?
13. Jeg savner politikere med det lange blikket og diplomatiske evner i Kinn. Jeg har faktisk opplevd debatten som litt for «nærsynt» på de utfordringer vi står overfor. Dette gjelder til dels fra begge fronter i argumentasjonen. Det etterlyses mer raushet, evne til mer byggende holdninger og arenaer, samt det jeg vil kalle en slags «glidelåspolitikk». Glidelås har som primær funksjon å føye sammen f.eks. en jakke slik at den blir tett, fin og tjenlig å ha på seg. Den skal i tillegg varme og beskytte mot vind og vær.
Politisk arbeide på denne måten kan være møysommelig, tidkrevende og vanskelig. Begge parter må ha en intensjon om at en skal «få glidelåsen opp». Til sist gir dette et tjenlig resultat, og vil være til felles glede for alle parter som har bidradd til løsninger som tjener og styrker fellesskapet, og der kanskje opprinnelig «fremmede» blir ens kollegaer og venner. Kinn Kommune har allerede gjort mye rett her, og noen feilgrep, men har hatt vanskelige handicap i form av pandemien og kort funksjonstid som kommune.
14. Ved kommunevalg velger folket med bakgrunn i partiprogram, nominasjoner og valgkamper, sine representanter til folkevalgte organ, f.eks. kommunestyre. Dette er forutsetningsvis et utvalg av kommunens beste menn og kvinner, og som skal «utdanne seg» og skaffe seg informasjon og erfaringer til å håndtere de store og små utfordringer kommunen får, på kort og lang sikt. Det er dette en kaller det representative demokrati. Slik sett får folket de politikere de ønsker og fortjener.
I den valgkampen som en nå opplever, ser en stadig flere parti og politikere som på en måte «returnerer» sine mandat til folket og sier at folket skal avgjøre i en rådgivende folkeavstemning. Noe av dette tenderer mot ansvarsfraskrivelser.
Det er registrert en rekke uklare, og til dels mange tolkningsalternativ knyttet til politikeres og partienes standpunkter her. Dette går både på valgdeltagelsen, størrelsen på et flertall, evt. størrelsen på vet-ikke stemmer, eller mangel på flertall hverken for deling eller ikke. Dessuten vil de vekte hvem og/eller hvilken del av kommunen resultatene kommer fra, til tross for at alle politikere er valgt inn av folket og i en samlet Kinn Kommune. Dette oppfatter jeg ikke å være utslag av et godt demokratisk arbeide og sinnelag.
Det kan videre lett føre til at mangel på meningspresisjon, tolkningsalternativer og uenighet / misforståelser av ulik art, kan etterlate egentlig unødvendige «historiske gnagsår», både blant folk flest og i det politiske klima i kommunen.
Det er derfor viktig å understreke at folkeavstemningen 1. september skal fortolkes av statsforvalteren som en del av hans innstilling til kommunestyret og departementet innen den 05.september. Den 7. september skal kommunestyret avgjøre om de vil sende søknad om deling eller ikke. Blir slik deling vedtatt, skal departementet gjøre sin egen utredning og innstilling til statsråd, som så avgjør saken endelig om deling eller ikke den 1. desember 2022.
15. Folket og det politiske miljø opplever nå en kritisk situasjon med viktige veivalg for fremtiden. En «krise» har som regel to utganger, nemlig en form for konkurs / fare (økonomisk eller på annen måte), eller, på den annen side, en ny start eller videreføring av fremtidsmuligheter og mål.
Da blir kommunens borgere og politikere utfordret til å etablere, enten å bygge en helt ny Vågsøy kommune, eller utnytte de fremtidsmuligheter som jeg mener ligger som potensiale i en fortsatt Kinn Kommune.