Kvotemeldinga – populisme eller stabilitet?

Skifte av fiskeristatsråd har resultert i en viss ny giv fra krefter som hevder å jobbe for kystbefolkningen.

De vil endre fordelingen av de norske totale fiskekvotene og gi dem tilbake til «kysten og distrikta». De vil «ta tilbake kvoter fra trålerne» og gi mer til den minste kystflåten. Samtidig reklamerer de med at de vil sikre bedre tilfang av fisk gjennom året for fiskeindustrien. Riksrevisjonen sin gjennomgang av næringen blir brukt til det ytterste som sannhetsvitne på at dette er rett å gjøre. Hele denne argumentasjonsrekken blir underbygget av en rekke påstander som ikke holder vann hverken historisk og eller i nåsituasjonen.

Torsketrålerne, som det her oftest snakkes om, er aldri blitt tildelt høyere andel enn de har hatt historisk - snarere tvert om. Ja, som riksrevisjonen påpeker er fiskeflåten redusert i antall, men er fremdeles i alt overveiende grad lokalisert til lokalsamfunn og tettsteder langs kysten og i distriktene fremdeles.

Vi registrerer at mens de aller fleste i fiskeflåten oppfordrer politikerne til å holde på kvotestabiliteten mellom de ulike fangstgruppene, slik vi har hatt det fra begynnelsen av 2000-tallet, er det politikere og andre utenom næringen som vil ta kvoteandeler fra de «store» og gi til de aller «minste». Dette gjelder stortingspolitikere fra SV og Rødt som bl.a. har dette i partiprogrammet sitt, men også politikere som kommer fra parti der stabilitet er gjennomgangstonen. Det gjelder dessverre også enkelte i vårt parti Senterpartiet.

Hvorfor ta fra grupper kvoter? Vi lurer på hva de begrunner dette med. Det kan iallfall ikke være mer stabile leveranser til fiskeindustrien som er en del av argumentasjonen. Større andel kvote til den minste flåten betyr selvsagt at man rykker tilbake til start, forsterker sesongtoppene, og dermed utraderer den lille filetindustrien som man har igjen. For de med såpass innsyn at de vet at de fleste store fiskebestandene i norske farvann bare er i nære kysten i deler av året og ellers er utenfor de små kystfartøyenes rekkevidde. Da framstår denne slutningsrekken fra de som vil endre fordelingen som det reneste tøv.

Etter det vi forstår, har det faktisk gått godt i hele fiskeflåten de siste årene, og de fleste tjener gode penger, også i kystflåten. Kvotene på sentrale bestander er nå på vei ned. Når det i en slik situasjon også skal flyttes på kvoter, må noen få mye mindre. Har eksempelvis den nye fiskeriministeren Cecile Myrseth i Ap tenkt hva fiskerne, mange medlemmer av LO – forbundet Norsk Sjømannsforbund, tenker om inntektstap og kanskje tap av arbeidsplassen sin som følge av dette? Er det klarert? Er det greit? Senterpartiet har programfestet at fordelingen mellom gruppene i all hovedsak skal ligge fast.

Kanskje ligger løsningen i å gå tilbake til den gamle fordelingsstigen på torsk og norsk vårgytende sild, slik en samlet næring har foreslått. Da begunstiges de minste ved lave kvoter, mens de største får en noe høyere andel ved høye kvoter.

Stor kyst

Det finnes miljø som feilinformerer politikerne. Finnmarksmodellen med inndeling av kystflåten i fire grupper er viktig for det mangfoldet som Senterpartiet ønsker å støtte opp om. Den største gruppen gikk for fartøy mellom 21 og 28 meter. Det var imidlertid gode begrunnelser for å endre 28 meters grensen. Dette knyttet seg til ivaretakelse av godt betalte biprodukter, kombinasjonsfartøy som også fisker pelagisk (sild, makrell etc.) samt sikkerhet og drivstofforbruk. Myndighetene ønsket å unngå paragrafbåter som ble unormalt brede og dype. Derfor ble 28 meters grensen erstattet med krav om maksimalt 500 kubikks lasterom. Det er juks med statistikk når noen lager sin egen inndeling og fortsatt holder på 28 meters grensen og definerer alle over (men under 500 kubikk) som en del av den havgående flåten. De forsøker å «bevise» at «de store har tatt andeler fra de små». Det er jo akkurat det samme kvotegrunnlaget og de samme rederiene selv om de har erstattet fartøyet med et som er lenger, men fortsatt under 500 kubikk. Senterpartiet vil bevare Finnmarksmodellen og ikke endre på inndelingen av kystfiskeflåten. Denne endringen som næringen har lojalt fulgt opp med fornyelse av flåten som med mål om bedre lønnsomhet og sikkerhet er en viktig grunn til misforståelsen om at den mindre flåten har tapt kvoteandeler.

For få eiere, nedgang i sysselsetting? Det er sagt det er for få eiere av flåten. Det kan alltid være en diskusjon. Vi er for et spredt eierskap også i denne næringen. Men, man bør ha en referanse når man drøfter slike ting. Riksrevisjonen forholder seg til norske historiske tall.  Sammenlignet med våre naboland har vi svært stor spredning i eierskapet av fiskeflåten. Så gjelder det å beholde ordninger som opprettholder akkurat dette.  Vi mener vi skal holde igjen her framover av flere grunner. Ikke minst så lenge økonomien er god. Er det nedgang i sysselsettingen? Fakta er at i perioden fra 2005, da Stoltenberg 1 regjeringen gikk på, til i dag er nedgangen i sysselsetting i fiskeflåten marginal sammenlignet med andre næringer i privat sektor. I 2005 var det vel 12.000 fiskere (hovedyrke). Nedgangen flatet under Stoltenberg 2 og lå på cirka 9500 ved inngangen til Solberg-perioden. Siden har tallet vært stabilt. Vi synes dette er ting som vi må ta innover oss i denne debatten.

Det store bildet er at ulike regjeringer siden begynnelsen av 2000-tallet har forfektet stabilitet og konsensus. Vi kan ikke drømme oss tilbake til en tid med overkapasitet i flåteleddet og støtteordninger. Næringen har gjort en kjempejobb med å investere i flåtetilpasning og omstilling. Stabilitet i kvotefordelingen har vært den viktigste premissen for at folk i næringen har turt å satse og utvikle næringen til å være selvbærende.

Framover vil vi jobbe for videre stabilitet mellom flåtegruppene også når strukturkvotene skal refordeles etter at tidsperioden har gått ut. Det betyr at strukturkvotene skal tilbake til den fangstgruppen de har vært i.  Det har vært og er mange usikre faktorer i fiskeriene. Det går både på totalkvoteutviklingen, avtaler med andre land og handelspolitiske forhold. Brexit har gitt oss en ny leksjon om dette som vi enda ikke er ferdige med. Den forrige kvotemeldingen rørte også indirekte med dette, men den ble i stor grad skutt ned av både opposisjon og posisjon på Stortinget. Vi tror at det er nok nå med store utredninger. La oss lande dette og reparere på det vi har som langt på vei har vært en suksess med både god økonomi og spredt eierskap. Over 10 år med utvalg og utredninger holder både for stat og næringen. Flåten trenger også god økonomi til å ivareta utfordringene som kommer med det grønne skifte.

Program for fiskeindustrien

Denne debatten skyggelegger i tillegg det som er langt mer alvorlig, nemlig hvilke løsninger som må på plass for å øke andelen som bearbeides her hjemme. Her har som kjent utviklingen innen hvitfisksektoren gått motsatt vei, siden en stadig større andel råstoff eksporteres ut ubearbeidet. Vi savner en diskusjon som tar for seg hele verdikjeden, der vilkårene til fiskeindustrien og kravet om «mer bearbeiding av fisken» blir mer enn fyndord uten innhold. Man gjør i alle fall ikke børa lettere til denne industrien med å omfordele kvoter til fartøy som bare kan fiske deler av året, fordi fisken har vandret bort fra kysten. Her er det et omfattende arbeid som må gjøres, bl.a. med å støtte opp under den voldsomme teknologiutviklingen som foregår, der robotisering og automasjon kan gjøre oss langt mer konkurransedyktig, der fortrinnet med fisk av høy kvalitet spredt utover året kan og må utnyttes langt bedre enn i dag. Til å omstille trenger vi folk med relevant utdanning og lyst til å bosette seg der industribedriftene faktisk ligger. Her kan næring og det offentlige gjøre en mer systematisk jobb med å få opp et program som støtter omstillingen, både med hensyn til fagutdanning og tilrettelegging for bosetting.

Det er gjennom samarbeid mellom næring og det offentlige med stabile rammevilkår vi har skapt en selvbærende næring langs storparten av den lange norskekysten, med i det vesentlige lokalt eierskap. Det er dette som etter vår mening gir de beste ringvirkningene langt utover leveranse av fangstene, bearbeiding og eksport.