Dette innlegget er skrevet av Doris Christensen fra Måløy, og er hennes svar på utfordringen som ble framsatt i Fjordenes Tidenes Likestilt-serie der det ble stilt spørsmål ved hvorfor få kvinner engasjerer seg med leserinnlegg i Kinn- og kommunesammenslåingsdebatten.
Min stemme i debatten om kommunesammenslåing
Ja, hvorfor er det få kvinner som engasjerer seg offentlig i avisa og på Facebook? Si det.
Jeg kan bare svare for meg – men tar sjansen på å gjøre det.
For det første er politiske debatter alltid preget av følelser fordi å mene noe handler ofte om det, følelser. I mindre grad handler det om fakta. Fakta brukes for å argumentere for det man mener. Fakta brukes på en måte som begrunner, men også fordekker og forvirrer, og slik kan vi late som om det ikke handler om følelser.
For det andre har jeg tenkt at jeg ikke orker «stormen» som kanskje kommer i etterkant. Nå må jeg tåle den. Jeg må velge hva jeg skal svare på, eller om jeg lar være å svare. Uansett blir de aktive beskyldt for et eller annet, «å ikke vite bedre». Forståsegpåere er utrolig vanskelige å snakke med. Det ender jo bare opp med å gå i ring – du mener det og jeg det – ferdig snakka.
For min del ender jeg ofte opp med å tenke at jeg skulle visst mer, særlig forstått mer tall. Det handler om at tall raskt brukes som faktaopplysninger fra begge parter. Jeg kan virkelig ikke begynne å sjekke tall, ikke er jeg flink til det heller. Er det viktig? Mer om det etterpå.
Debatten om Vågsøy-Flora er veldig preget av Bremanger i midten. Det er ikke måte på hva noen tillater seg å mene om dette arbeidet som Bremanger nå ikke deltar i. Det menes alt for mye om oss i et «forståsegpå-språk» som er ubehagelig. Skulle gjerne vært flue på veggen, eller inni hodet på vedkommende, når tanker kommer og skrives. Skulle ønske jeg kunne forstå noe av beveggrunnen til å mene så mye om oss. Med «oss» mener jeg forkjempere i Vågsøy og Flora. Årsaken til at vi mener som vi gjør er ofte skjult og for å begripe det må vi snakke sammen og stille spørsmål: hvorfor mener du det? Hva tenker du da? Og fortsette med hvorfor og hva-spørsmål lenge. Åpent, nysgjerrig og inviterende. Da vil vi virkelig høre og la seg påvirke av den andre. Slik debatten er nå, kommer vi ikke dit i avisen eller på Facebook. Vi må møtes ansikt til ansikt. Derfor er informasjonsmøter og fora for åpen meningsutveksling viktig. Jeg kunne ikke selv være på informasjonsmøte på Raudeberg, men opplever at det etter dette ble lettere å være forkjemper og at Terje Heggheim sin informasjon skapte nye og mer positive tanker for mange.
Bittelitt om meg: Født og oppvokst i Måløy. Bor her fortsatt. Jobber i Flora PPT og har gjort det siden 2010. Dagpendler. Uvanlig utgangspunkt. Det er ikke mange som dagpendler til Flora fra Måløy. Gjør det meg «inhabil» i diskusjonen, eller kan jeg bidra med et annet utgangspunkt? Jeg gjetter at motstandere tenker jeg er «inhabil». På båten og kaia kan jeg høre og fornemme den positive stemningen til Kinn fra dagpendlere som bor i Bremanger. Når jeg også jobber i en av kommunens hjelpetjenester, der jeg tenker at større fagmiljø gjør oss bedre, sterkere og mindre sårbare – et av argumentene for større enheter – så føles det som en ekstra risiko når jeg stikker hodet frem i offentligheten. Jeg skriver som privatperson, og mine meninger i forhold til jobben min er mine.
Men nå er jeg her; så hva tenker jeg som er for Kinn? Tidlig i prosessen, for tre-fire år siden, tenkte jeg, og sa høyt, på den årlige Solsnu-festen hos en kjær kollega i Florø, «så kult det kunne blitt om vi fikk en skikkelig stor kommune i ytre». Ønsket meg alle med, fra Selje til Flora, og kommunen skulle hete Selja og Kinn kommune.
Hvorfor? Fordi kystidentiteten og -kulturen er sterk, og fordi samarbeid med Nordfjordeid har vist seg ikke å være enkelt. Fordi fiske, havbruk, oljenæringen og genererende næringer og kompetanse virker til være gode sammen. Fordi arbeidet med Stad skipstunnel har synliggjort oss i geografien og gir mange muligheter. Det samme vil bro over Nordfjorden i ytre gjøre. Fordi jeg har tro på Kristin Maurstad sitt arbeid som, slik jeg husker henne startet i et prosjekt i Florø for bygging av næring, og så kom hun til Vågsøy Vekst med samme intensjon. Hun virker å ha evne til å tenke langsiktig, strategisk og sterkt for å bygge grunnlaget i nettverk og næringer. Jeg føler hun har positive intensjoner med sitt arbeid. «Føler». Bare ta meg for det.
Ikke at andre ikke har gode intensjoner, men det er noe negativt over motstanderne sine argument. At prosessen ikke har vært god: neivel – hvilke prosesser er bare bra? Det handler også om mennesker som møtes og fornemmer ulike intensjoner. Følelser og «fakta». Resultatet av prosesser vet vi aldri før tiden har gått. Da må det måles på en eller annen måte.
Blir det bra for Gloppen som bestemte seg for nei etter folkeavstemming med 112 stemmer mer mot enn for? Dette er for meg et stort paradoks: hvordan «vet» vi hva som er bra og ikke?
Jeg så nylig Nils Myklebust (Sp) sin kommentar der han lurer på om kommunestyret i Vågsøy kommer til å høre på resultatet av folkeavstemmingen hvis det blir 50.1 prosent mot sammenslåing med Flora. Jeg håper da virkelig ikke det!! Hvilken garanti har vi for at disse stemmene i overvekt en eller annen vei, vet best? Overhodet ingen! Om 20 år (tilfeldig tall) kan ingen se tilbake og si «hvis vi ikke hadde blitt sammenslått hadde dette vært bedre». Vi kan ikke vite sånt. Det handler om hva vi tror, føler.
Penger: jeg har ikke interesse for eller kompetanse til å studere dette. Men kan vel mene likevel? Landet Norge har en sekk med penger som fordeles etter modeller som kommunene er prisgitt. Som arbeidstaker og innbygger har jeg, eller andre, svake forutsetninger for å vite hvordan pengene påvirker oss nå eller i fremtiden. Vi må håpe på at de som er ansatt for å forstå dette, gjør det beste for oss. Så er jeg ikke naiv, men med valg hvert fjerde år og tro på demokratiske krefter som gjør rimelig kompetente, faglige vurderinger sammen med sin administrasjon – så kan det vel ikke bli så ille som dommedagsprofetene synes å mene?
Jeg tror ikke det. Vi bor i verdens rikeste land. Jeg er villig til å dele. Jeg er ikke redd for «å bli slukt» av store Flora. Mener at de som trenger det mest, skal få goder jeg verken trenger eller fortjener. Jeg og de fleste andre trenger tjenester som er «gode nok». Jeg kan ikke måle det.
Jeg er pragmatisk idealist, og tør jeg påstå; realist. Jeg vil at vi skal jobbe fremover. Tjenester vi har og næringer vi har, er i en evig foranderlig utvikling. Det er sånn det er. Slosskampen om sjukehuset på Eid – har vi lært noe av den? Mange opplever at tilgangen på helsetjenester som vi ofte har bruk for er mer tilgjengelige nå enn før. Poliklinikere fra sjukehuset i Førde kommer til Eid faste dager og mange får kortere reisevei. Nå har vi legevakt på Eid. Før var den nærmere for de fleste av oss. Har du prøvd å bo i en storby og sitte på legevakten i timevis? Vi har det bra. Imidlertid er jeg oppriktig bekymret for ambulansetilgangen. Den må prioriteres penger til, og geografien vår gjør den dyr i drift. Tilgjengelighet, kompetanse og erfaring koster, men redder liv. Da må andre ting prioriteres ned. Det er viktig med stemmer i diskusjonen både for og imot sammenslåingen som tør si noe om hva som er realistisk og hva som bør prioriteres.
Flere oppgaver har blitt et kommunalt ansvar på mange områder de siste årtiene. Det er behov for mer spesialisert kunnskap om for eksempel eldrehelse, palliativ pleie, spesialpedagogisk kompetanse, psykisk helsevern og foreldreveiledning. På min arbeidsplass er vi litt urolige nå som de siste signalene er at vårt faglige støttesystem, StatPed, vurderes nedlagt. Merkbart de siste åra er økte forventninger fra Helse Førde på at vi skal utrede mer og følge mer opp i saker som grenser til helsehjelp for barn og unge. Tjenesten vår gjør vårt beste, men ønsker å bli både mer tilgjengelige, raskere og flinkere. Med større enheter kan vi prioritere og satse annerledes. Vi blir hvertfall ikke mindre tilgjengelig eller kompetente. Kommunene har noen tilbud for alle, men barn, unge og voksne med store behov for hjelp og støtte – trenger kompetente og stabile fagmiljø.
Er større enheter mer attraktive? Jeg tror det, men vet ikke. Vi trenger kompetente ledere og de ønsker seg også sterke, innovative fagmiljø å lede. Jeg tror at større kommuner er mer attraktive å jobbe i, men har ikke fasit. Hvis noen vil sjekke statistikk på dette, er det fint. Jeg tar meg ikke tid til det, men velger å mene likevel. Uansett finner man noen som argumenterer for det motsatte.
Nå er det gjort, jeg har ment. Jeg har mange meninger, men vil ikke bli politiker. Vet at jeg kan bli satt på liste ved kommunevalg, altså, og tar det som måtte komme i så fall. Har aldri vært så nær på å melde meg inn i Ap som nå. Synes det er uverdig det trykket ordføreren vår må stå i. Håper hun har mange nære støttespillere. Vi må være snille med hverandre.
Politikk er følelser og strategi. Jeg er best på følelser. Innrøm at du har følelser du også. Beklag når følelsene renner over og rammer andre. I kommunestyresalen særlig. Jeg forventer av alle representanter at de er ryddige og skiller sak og person. Dere er modeller for hvordan det forklares og argumenteres. Skal flere tørre å ta ordet, må det være rom for å få tenke høyt, kanskje formulere seg dårlig uten å erfare heving av øyenbryn eller skarpe blikk. Det bør også være lov å ombestemme seg.
Jeg skal stemme ja og håper virkelig at de aller fleste gjør det. Det ville vært utrolig gøy.
Ikke vær redd for fremtiden. Den kommer uansett og vi må sammen gjøre det beste ut av den.