Har du sjekka bunaden?

Årets største bunadsdag er like om hjørnet, og spørsmåla dukkar opp i mange heimar. Hugsa eg å vaske skjorta sist eg brukte den? Har bunaden verkeleg krympa så mykje, og kva i all verda er den der rare flekken? I år vart den norske bunadsbruken nominert til UNESCO si liste over immateriell kulturarv. Ikkje sjølve bunadane, men at vi brukar dei og held kunnskapen om korleis dei vert laga i hevd. I Noreg har dei fleste ei eller anna meining om bunad. Bunaden er elska og hata, men ein ting er sikkert - den har skapt engasjement i meir enn 100 år.

Norske folkedrakter vart kartlagt allereie på 1700-talet, men gjekk ut av dagleg bruk i løpet av 1800-talet. På same tid starta lausrivinga frå Sverige og norske tradisjonar vart løfta fram. Folk uttrykte sin nasjonale identitet ved å bruke desse draktene. Hardangerdrakta var mest vanleg i starten, men i dag har vi over 400 ulike bunadar, og stadig kjem fleire til. Det er eit festplagg og noko vi tek på oss for å markere høgtid.

Mykje kan vi takke Hulda Garborg for. Ho sydde si fyrste folkedrakt basert på draktskikk frå Hallingdal i 1901. Ho reiste også land og strand rundt, lånte med seg gamle plagg og fekk teikna nye festdrakter, som ho kalla bunad.

Garborg meinte folk skulle bruke bunadar med utgangspunkt i kvar dei kom frå, og helst skulle dei vere i ull med norske broderi. Kva er ein bunad, eigentleg? Spørsmålet har vore diskutert heile tida, ta gjerne ein runde rundt bordet på 17. mai. Må den vere rekonstruert etter gamle folkedrakter, eller sydd med inspirasjon? Kven kan sy og kva kan du sy av? Må skjorta ha broderi?

Vel så kjekt er alle dei andre samtalane bunaden skaper. Kvar kjem din bunad frå? Kva er di bunadshistorie?

Min bunad kjem frå Nord-Trøndelag akkurat som Flyum-namnet. Bunaden den same som mormor sin, men i ein annan farge. Då eg ønskte meg bunad til konfirmasjonen måtte det dugnad til. Mamma og pappa broderte gjennom heile vinteren etter dei sirlege instruksjonane som følgde med stoffet. Mormor brukte sin vinterferie på å sy, og mamma sin påskeferie på brodere meir sånn at den vart klar. Klar vart den, og har vore med meg sidan. I år er bunaden min 33 år, og det einaste plagget eg har brukt kvart einaste av desse åra. Eit plagg eg alltid kjenner meg fin i, som avslører at ikkje berre er vestlending og som har med seg mi livshistorie. Eg har gifta meg i den, bore den på dagar fulle av minner...og som ein liten kuriositet har eg brodert den eine skjortesnippen.

I mange av desse åra har eg om morgonen 17. mai tenkt at den han krympa i skapet, så i år har eg rett og slett mota meg opp til å justere bunaden til 47 årskroppen. Spretta opp mormor sine saumar og brukt det saummonnen ho la inn som ein reserve for meg. Litt skummelt, men det gjekk bra, så no er eg klar for bunadssesongen og minst ein ekstra is.

Har du ei god bunadshistorie? Del den i kommentarfeltet, eller send den til Fjordenes Tidende på fjt@fjt.no. Og legg gjerne ved eit bilde. Kjem det noko artig, lager vi sak.