«Samfunnskontrakt om vindkraft kan gi mer grønn industri»

Dette leserinnlegget er skrevet av Aud Hove, styreleder i Kraftfylka og varaordfører i Innlandet og Terje Søviknes, styremedlem i Kraftfylka og fylkestingsrepresentant i Vestland.  Foto: Erling Wåge

Meninger

Dette leserinnlegget er skrevet av Aud Hove, styreleder i Kraftfylka og varaordfører i Innlandet og Terje Søviknes, styremedlem i Kraftfylka og fylkestingsrepresentant i Vestland:

Kraftutbygging kan være kontroversielt. Den siste tiden har det vært mye bråk særlig rundt vindkraft i Vestland. En utfordring har vært at det ikke har blitt tatt nok hensyn til lokale og regionale prosesser. Vi håper at Stortingets behandling av den nylig avgitte stortingsmeldingen om konsesjonsbehandling av vindkraft vil bedre disse prosessene, samtidig som vi mener kompensasjonsordningene må styrkes.

Vestland er en gigant innen vannkraftproduksjon. I begge de tidligere fylkene har det lang tid vært lokale og regionale ordninger som har sørget for at det er aksept for kraftutbygging. Konsesjonskraftsystemet ble innført på starten av 1900-tallet, hvor kraftprodusentene sørget for at en liten andel av kraftproduksjonen gikk til kommunenes forbruk av elektrisitet. Ordningen har bestått til i dag, og kommuner og fylkeskommuner beholder i dag inntil 10 % av kraftproduksjonen i eget område. Ordningene har sikret stor oppslutning rundt kraftutbygging, og har bidratt til en formidabel norsk industrireising. Dette har vært et eventyr både for Norge som nasjon og for mange lokalsamfunn.

Denne samfunnskontrakten mellom kraftutbyggere, staten, regionale og lokale myndigheter har vist hvor viktig forankring er for oppslutning rundt naturinngrep og kraftutbygging. Det jobbes med mange vindkraftprosjekt i fylket. Myndightene må derfor ta ytterligere grep for å sørge for at vi får en god utvikling og balanse mellom ulike hensyn.

Det er to tiltak regjeringen kan ta for å bedre dagens fastlåste situasjon innen vindkraft. Det ene er en langt større involvering av kommuner og fylkeskommuner i konsesjonsprosessen. Dette er foreslått i en nylig stortingsmelding, og er et riktig skritt på veien. Det andre grepet er å innføre naturressursskatt også på vindkraft. Skatten går til kommuner og fylkeskommuner og samordnes med overskuddsskatten til staten. Dermed er det ingen ekstra skattebelastning for kraftselskapene, men den sørger for en forutsigbar kompensasjon til kommuner og fylkeskommuner for naturinngrepene. Ordningen gjelder allerede for vannkraft.

En annen ordning som gjelder for vannkraft er grunnrenteskatt. Denne er i dag innrettet på en måte som gjør at kraftprodusentene betaler grunnrenteskatt fra starten av prosjektet, når det samtidig er store rentekostnader på grunn av investeringene. Da blir det lite lønnsomt å utvide og oppruste eksisterende vannkraftverk. Dette må endres snarest. Grunnrenteskatt bør bare betales dersom det oppstår superprofitt. En skjerming av normal avkastning fra grunnrenteskatt kan sørge for at prosjektet blir levedyktig fram til superprofitt oppnås. Med dette systemet er det lettere å se for seg at også vindkraft kan betale grunnrenteskatt, og vi får et likere system for all kraftproduksjon.

Utviklingen innen flere områder i energisektoren preges av sentral styring. Innen vannkraft har grunnrenteskatten økt mye, mens de lokale ordningene har stått ujustert. Det er svært få lokale kompensasjonsordninger innen vindkraft. Energiloven står over lokale og regionale planprosesser, noe som gjør det enda viktigere å involvere kommuner og fylkeskommuner bedre i konsesjonsbehandlingen.

Skal vi løse fremtidens energiutfordringer må lokale og regionale myndigheter må tas med på råd og de må kompenseres. Det er på tide å gjenoppdage og pleie den velprøvde samfunnskontrakten innen vannkraften. Da kan vi få mindre konflikter i ny kraftutbygging og sørge for en ny grønn industrireising i Norge.