«Hva er trygghet for barn og unge? Hva hjelper?»

  Foto: Privat

Meninger

Denne kronikken er skrevet av Doris Christensen, medlem i Arbeiderpartiet, tillitsvalgt i Utdanningsforbundet og rådgiver i PP-tjenesten. Christensen understreker at denne ytringen er i kraft av hun selv som fagmenneske og medmenneske:

Hva er trygghet for barn og unge? Hva hjelper?

Tiden som har gått siden 12. mars 2020 har kommet med store endringer i samfunnet. Alvoret når vi plutselig lever så tett på døden, er enormt. Vi har gått fra å være i den store, umiddelbare krisen til å være i en fase der vi har en ganske god oversikt over viruset. Ordskiftet handler om næringsliv og psykisk helse. Jeg redd vi bommer mer enn treffer med tiltaka.

Psykisk helse har vi alle. Språket fra psykiatrien er navn på diagnoser som settes når mennesker ikke er i en naturlig krise som sorg for eksempel. Pandemien er en ny situasjon og flere ber om hjelp. Vi har lært at i kriser finner vi krefter vi ikke visste om. Mennesker mestrer mye og i starten var begrepet «dugnad» heilt greitt. Nå er det ikke greit lenger og det er på tide å endre språkbruk og tilnærming til situasjonen.

Samfunnet vårt har strukturer som er bygget opp over tid. Skoler og sykehus for eksempel. Personlig er døgnrytme, uken, måltider og søvn grunnstrukturer. Forholdet til våre nærmeste er superviktig. Bor vi med noen eller alene? Trives vi i vårt vanlige liv? Det handler om individuelle forutsetninger når vi møter uforutsette situasjoner.

Opplæring for alle barn og unge er det aller viktigste for vekst og utvikling, både individuelt og for samfunnet. Barnehagene gjorde at vi ble et samfunn der alle voksne som kan og ønsker det, arbeider. Barnehagen er en avgjørende faktor i barns liv. Gode barnehager er gull, dårlige skaper et vanskelig utgangspunkt. Det kunnskapssamfunnet vi er stolte av å ha bygget opp, er i stadig utvikling. Skolen fanger opp trender og styres av politiske føringer. Heldigvis er skolen også litt seig. Lærere har ofte vært skeptiske til endringer. Jeg håper de fortsatt bevarer sin skepsis. Nå trengs den virkelig.

Barn og unge trenger sosiale fellesskap som former, disiplinerer, utfordrer og støtter. Vekslingen mellom den familiære rytme og livet utenfor familien er fundamentet i utviklingen. Når vi har det bra og alt er greit nok, så merker vi knapt rytmen i dagen og uka. Når vi ikke har det bra, er i en krisesituasjon eller er syke, trenger vi strukturen, rytmen og kontakten med viktige nære personer. Det er allmenn kunnskap at vi bør stå opp til fast tid, ta en dusj, spise frokost, komme i gang med dagen og møte menneskene du til vanlig har i livet ditt. Stå i jobb, gå på skole, tren.

Helsevesenet varsler om økende henvendelser av depresjon, spiseforstyrrelser og rusmisbruk. Samfunnet i krise merker hvor sårbare vi er når utryggheten øker. Igjen er det begrep fra psykiatrien som brukes. Vi kunne sagt tomhet og håpløshet, utrygghet, frustrasjon og at rusen tilbyr tankeflukt.

De minste er mest sårbare fordi de er helt avhengige av at vi voksne fungerer bra. Når voksne ikke har det greit, rammer det barn og unge hardt.

Institusjonene er helt avgjørende for oppveksten - uten den vante rytme og de kjente relasjoner blir mange satt tilbake i sin utvikling. Lesing, regning og kunnskaper som måles med karakterer er kun en liten del av det. Utvikling og livskvalitet, kan ikke vurderes med karakter. De ansatte i skoler og barnehager er like viktige for barna som helsepersonell er for sine pasienter. Den forpliktelsen føles like sterkt. Når de ansatte må være hjemme, er de veldig bekymret for vikarbruk og det uforutsigbare som barna tåler så dårlig. Med digital undervisning åpnes hjem opp, eller er lukket, og samfunnet har gitt skolene et ansvar og et arbeid som i liten grad er gjenstand for åpenhet og drøftinger nå. Her kunne andre faggrupper vært bra, men da må de være på skolen. Kompetansen og kunnskapen som psykologene har er viktig, men den må ut til oss. Fortell hva som er nødvendig for å bevare så mye styrke som mulig i en langvarig krise.

Jeg ønsker at politikere tenker mest på folk og mindre på næringslivet. Kreativitet og motivasjon er sterke drivkrefter. Næringslivet er gode til å fange endringer i samfunnet. Det er en sannhet at bedrifter kommer og går. Pandemien virker å være positiv for kreativiteten. Koronaen har vist oss at helse-, natur- og klima henger sammen. Den har vist oss at nasjonale grenser fortsatt er en nødvendighet. Næringslivet forstår at en del ting må endre seg.

Jeg ønsker meg politikere og fagforbund som setter ord på den virkelighet kommuneøkonomien gir. Vi har ikke råd til å ansette flere i de viktigste tjenestene. Vi burde gjøre det. Ansette flere lærere, barnehagelærere, fagarbeidere, sykepleiere og psykologer i kommunene. Det ville hjulpet. Men de finnes ikke. Økte lønninger må vente, forhandlinger burde vente. Testing, kjære Statsråd, må i alle fall vente! Barn i barnehagen lærer norsk, og testing gjør ingen forskjell på tempo læringen. Snakk om dårlig timing. Et godt eksempel på at det er strevsomt å late som om vi samtidig har en normaltilstand i en pandemi. Vi vet ikke engang hva som vil bli normaliteten etter pandemien. Vi må bruke de systemer vi har bygget opp, men finne løsninger som er nye uten å rokke ved fundamentet. Hold skoler og barnehager åpne. Det er en forutsetning for barn og unges utvikling og helse nå.

Organiser informasjonstilfanget lokalt slik at bestemmelser tas med så god kunnskap om barn og unge som mulig. Ta inn barneverntjenesten, helsestasjonen og PPT i øverste beslutningsnivå. Disse har en annen og utfyllende informasjon som ville hjulpet til å gjøre de riktige prioriteringene. God folkehelse handler om stabilitet, å sikre inntekt som er til å leve av, å ha gode sosiale fellesskap der vi er og å få hjelp når det trengs. Kanskje skulle man innført borgerlønn nå, gratis barnehage og SFO. Det ville skapt mer trygghet, forutsigbarhet og motivasjon – og tillit til politikere og samfunn.

Barn og unge blir tryggere når voksne kan skape oversikt og ha overskudd til dem. Det hjelper å bruke et annet språk i krisetider, enn ellers – og språket må gi trøst og vise vei til noe bedre.