For ett år og ti måneder siden kunne ikke Olena (36) noe norsk. Nå jobber hun på barneskolen
– Jeg kom til Norge 15. mars 2022 sammen med sønnen min og søstera mi, sier Olena Deneha.
Hun var så heldig å kjenne Vegard Løvseth fra Vågsvåg, som både ville og kunne hjelpe dem.
Krig i heimlandet
– Vi flyktet fra Ukraina tre uker etter at krigen startet og Vegard hentet oss i Oslo og vi reiste rett til Måløy.
Olena er utdannet engelsklærer fra Ukraina og har erfaring fra yrket i heimlandet. Men i sitt nye heimland manglet hun språk. I starten fikk hun en deltidsjobb og begynte å lære litt norsk, men i denne jobben snakket hun mest engelsk.
Gikk spent opp trappa
I august begynte Olena som elev på Introduksjonsprogrammet på Kurs KF i Måløy. I timene lærer elevene grunnleggende norsk, viktige ting om det norske samfunnet og blir forberedt til arbeid eller utdanning.
– Jeg kunne egentlig ingenting da jeg begynte på norskkurs, ler hun.
Men Olena ler ikke når hun snakker om jobben med å lære norsk. For det var et stort arbeid.
– Da vi startet på norskkurs var det vanskelig. Jeg forstod veldig lite, men steg for steg ble det bedre. Etter timene øvde jeg heime, gikk på skolen igjen, jobbet heime og gikk på skolen. Vi øvde også på å snakke norsk med Vegard.
Men hvordan endte Olena opp på Skavøypoll skole?
– Da jeg startet på norskkurs måtte vi også ha språkpraksis. Kristian Andal, som var læreren min, sa til meg at det var sjanse å få praksis på Skram skole. Jeg sa selvfølgelig ja, smiler Olena.
– Der hjalp jeg til med å passe på elevene og med å holde ro og orden for eksempel når de spiste og når det var mange i gangene. Og så var jeg med på SFO og da var vi mye ute. Det var veldig kjekt!
To ulike verdener
Olena var på Skram skole i ni måneder. – Det er to helt forskjellige system i Norge og Ukraina, så jeg ble veldig overrasket over enkelte ting, sier hun og ler.
Pøsregn, sterk vind eller iskald snø
– Dere er veldig mye ute, altså – uansett vær. Om det snør mye, regner eller er vind, er dere ute... I Ukraina er vi inne når været er dårlig, smiler hun.
Etter praksisplassen på Skram skole fikk Olena et engasjement på Skavøypoll skule.
Det er rektor Viviann Midtbø svært glad for.
– Olena er veldig raus, omgjengelig og flink. Resten av kollegiet skryter veldig av henne. De synes hun er kjempekjekk og hun ble en del av gjengen med en gang.
– Hun er virkelig en ressurs
– Olena sier selv at hun stiller mange spørsmål, men jeg hadde blitt bekymret hvis hun ikke gjorde det. Spørsmål er et tegn på engasjement. Jeg var tydelig på forventningene mine da vi møttes første gang. Jeg trengte en lærer som tok tak, som kunne språket og som kunne være et godt bindeledd mellom skole og heim. De oppgavene har hun tatt på strak arm, sier rektoren.
– Det er vanskelig å beskrive forskjellen
– I Ukraina er det masse stress. Alle har det alltid travelt, mens her er det ingen som stresser. Alt er i orden og på plass. Når det er møte her er alt forberedt og i system, mens i Ukraina lurer alle på hva som skjer og hva vi må gjøre nå. Det er på en måte litt panikk fordi det ikke er system, forklarer Olena.
En annen forskjell er leksene. I Ukraina får barna mange lekser og må skrive mye. . – Her gir du heller barn mulighet til å velge. Når de har lesetid kan de for eksempel velge hvilken bok de vil lese.
Og ingen av lærerne har PC. Det er det bare rektor som har. – Så vi forbereder oss og skriver mye. Vi har store stabler med papir, ler hun.
Olena snakker varmt om kollegaene sine: – Jeg er beæret over å få jobbe med kollegaene mine. De er godt utdannet og har lang erfaaing. Når jeg har problemer eller spør om noe jeg ikke vet hvordan jeg skal gjøre, hjelper de meg gjerne. Jeg jobber mest sammen med Håvard og Bente, men alle er hjelpsomme, støttende og tålmodige, sier hun.
– De har blitt min andre familie.
Laila Hageland er leder for SFO og jobber dermed ikke så nært med Olena som lærerne, men hun synes det er veldig fint å høre at Olena har det godt i kollegiet.
– Det er rørende å høre Olena snakke om kollegaene som sin andre familie, sier Midtbø.
I Ukraina måtte lærerne være igjen til alt arbeid var gjort selv om arbeidsdagen var over. Olena liker at det ikke er slik her. – Jeg likte ikke å få beskjed om å måtte være igjen. I Ukraina brydde de seg ikke, sier hun.
Kontrasten er også stor til de sosiale arrangementene.
– Jeg var med på julebordet. Det var veldig gøy. Jeg forventet faktisk ikke at det skulle bli så gøy, sier Olena og får begge til å le.
Og noe annet gøy...
Vennskapet med Vegard utviklet seg til noe mer.
– Vi har blitt kjærester og nå bor sønnen min og jeg hos han i Vågsvåg. Det er veldig fint, smiler Olena.
Olenas drøm
– Jeg drømmer om å lære bedre norsk. Jeg trenger litt mer tid. I Ukraina visste jeg aldri hva jeg hadde eller hva som kom til å skje, så jeg drømmer også om stabilitet. At jeg vet hva jeg skal gjøre de neste årene.
Olena har også håp for heimlandet og livet sitt.
– Jeg drømmer om at alle angrepene slutter i Ukraina og at det blir trygt for alle som bor der. Og at jeg kan reise heim uten å være redd. Nå er det farlig.
– Men jeg ønsker faktisk å bli boende i Norge hvis jeg får mulighet til det, sier hun stille.