Sunniva Ervik Mjønes (31) har kastet opp siden hun var 13 år. Nå er hun åpen om bulimien i håp om at andre skal få slippe unna.

– Ei jeg kjenner var så fin og da hun sa at hun kastet opp en gang iblant, begynte jeg også. Jeg ville bli like pen som henne, sier Sunniva Ervik Mjønes (31) fra Stad om starten på den 18 år lange kampen mot bulimi.

Selvtilliten har alltid vært på bunn, og 13 gamle Sunniva trodde hun kunne få kontroll gjennom bulimi. Det tok seks år før hun turde å fortelle til moren at hun hadde kastet opp i alle år.

– Mamma var en person som alle åpnet seg for. Da hun fikk vite det, tok hun tak med en gang, forteller Sunniva.

Moren sendte henne straks på behandling. Men Sunniva lot som hun ble frisk, og fortsatte med hemmeligheten. Sannheten var at hun ble bare sykere og sykere. Hun kastet opp, overspiste, for å så sulte seg, telle kalorier, trene timesvis hver dag, etterfulgt av overspising og trangen til å kaste opp igjen. Og sirkelen fortsatte i det uendelige, år etter år. Selvmordsforsøk, psykiske knekker, fysiske smerter og et ødelagt selvbilde var resultatet.

Vil ikke lenger skjule det

I høst startet Sunniva en blogg. Tre måneder etter å ha skrevet blogginnlegget om spiseforstyrrelsen, trykte hun publiser. Nå skal hun være åpen, hun vil ikke lenger skjule hemmeligheten.

– Det har vært grusomt å holde det skjult så lenge. Det er farlig å ha bulimi, men det er ikke farlig å si at en sliter med det. Hadde flere snakket høyt om det, hadde det kanskje ikke tatt meg 18 år å innse at jeg må bli frisk.

Sunniva tror selv at roten til det som til tider oppleves som et evigvarende problem, er mangelen på selvtillit.

– Det har ødelagt mye i livet mitt. Jeg tror ikke jeg blir frisk før jeg får selvtillit igjen, sier hun og forteller at hun i timesvis kan sitte på internett og lete opp bilder av andre kvinner.

– Jeg sammenligner meg med dem. Det er jo ikke sunt i det hele tatt, medgir hun.

Men det er ikke internett eller andre mennesker som er den verste fienden i kampen.

– Det er min egen selvtillit. Speilet er min verste fiende. Jeg bruker sikkert 20 prosent av dagen til å stå å speile meg og lete etter nye feil. Jeg blir fysisk dårlig av å se meg selv uten klær, sier 31-åringen.

Til tider har hun blakket seg på piller, shakes og andre slankekostprodukt, kjøpt på internettsider, i tillegg til å ha brukt mye penger på fettsuging. Men med ny behandling håper hun at det nå går i rett retning, sakte, men sikkert.

– Jeg har lyst å gi opp, det er for mange fristelser. Heldigvis har jeg en tålmodig kjæreste som er flink til å støtte meg. Å søke hjelp var som å kappe av foten og lære å gå på nytt. Det er ikke lett, sier hun og viser tilbake til flere behandlinger.

Veien til å bli frisk igjen

Da Fjordenes Tidende møtte Sunniva i oktober, var hun på behandling på ROS, senter for spiseforstyrrelser, i Bergen. Den muntre og smilende kvinnen forteller, spøker og ler. Men bak den smittende latteren, ligger en tung depresjon.

Det har gått tre uker siden sist hun kastet opp. Tre uker der hun har grått hver eneste dag. Det er tungt å slippe kontrollen på det ukontrollerbare forholdet hun har hatt gjennom 18 år og størstedelen av livet sitt – bulimien. Bulimien har ikke bare styrt mye av livet hennes, men også ødelagt mye av det.

– I perioder er alt jeg tenker på mat. Jeg kunne oppleve at jeg ikke klarte å sove på natten, fordi jeg bare tenkte på mat. Så da sto jeg opp klokken fire om natten, og lagde en hel familiepakke med Toro-vafler, og spiste opp alt. Så kastet jeg opp og kunne sove med god samvittighet. En blir i en transe mens en spiser, så kommer panikken, beskriver hun.