I løpet av én uke passerte flere tusen flyktninger leiren der Vanylven-jentene Ina Eikrem (28) og Therese Aarvik (29) jobbet som frivillige på den greske øya Lesvos.

Eikrem og Aarvik har kjent hverandre i mange år og bestemte seg i høst for å dra til den greske øya med et par av kollegene til Ina Eikrem, som jobber på et hjem for enslige mindreårige flyktninger i Volda.

I Lesvos jobbet jentene for en organisasjon som heter Lighthouse Refugee Camp, og deres hovedoppgave var å ta imot flyktningene når de ankom stranda.

Sterke inntrykk

Det var i begynnelsen av oktober at Eikrem sammen med de fire andre i reisefølge jobbet som frivillige.

Leiren jentene fra Vanylven jobbet på er en av tre på den greske øya, og er den første flyktningene blir møtt med når de kommer i land. Deretter blir de sendt videre til enten Kara Tepe eller Moria.

– Vi sitter igjen med veldig mange forskjellige inntrykk. Det har vært tøft, fint og spennende. Og vi kjente på veldig mange store følelser. Noen ganger var vi ekstremt glade, og andre ganger ble vi veldig lei oss, sier Eikrem som nå er tilbake i Volda.

Som frivillige måtte Eikrem og Aarvik servere flyktningene varm suppe, samt gi dem tørre klær når de kom opp fra båtene. De kunne også tilby overnattingsplasser for de mest sårbare flyktningene.

– Vi hadde plass til oppimot 200 personer. Tanken var at vi kunne tilby dem et midlertidig sted der de fikk hvile seg i trivelige omgivelser før de dro videre til de andre leirene.

Tøffe tak

Leiren lå 20 meter unna sjøen. Og i løpet av én uke tok Ina Eikrem og Therese Aarvik imot mange tusen mennesker.

– Vi møtte så mange fantastiske personer som kom inn med båtene. Det var kjempespennende å bli kjent med dem, snakke med dem og høre på deres historier. Vi fikk være en liten brikke i deres liv, forteller Eikrem.

Men samtidig som hun synes det var spennende, var det også mye trist som skjedde.

– Det var veldig mange flyktninger der. Og det var mange sterke inntrykk. Det vanskeligste var å se alle barna som var der. De var kalde, våte og sultne, og de hadde ingenting. De har det de kommer i, men de har ikke noe som helst annet. Vi visste også hva de neste mottakscampene kom til å innebære for dem. Vi visste det kom til å bli tøffe tak. Vi fikk se den håpløsheten de skal leve i i en lang periode fremover.

Fortvilelse

Hun beskriver de to mottaksleirene som i dårlig stand. Syrerne dro til Kara Tepe, mens afghanerne dro til Moria. Ifølge Eikrem var Moria den leiren som var i dårligst stand.

– Moria var helt forferdelig. Det var søppel og avføring så langt vi kunne se, og folk bodde i pappesker, sov i grøfter, samtidig som det var uendelig lange køer for å registrere seg før de kunne reise videre. Leiren var fylt med fortvilelse, folk visste ikke hva de skulle gjøre.

Til tross for sterke opplevelser på både godt og vondt, beskriver Eikrem turen til Lesvos som svært motiverende for hennes eget arbeid hjemme i Norge.

– Jeg jobber med enslige mindreårige flyktninger i Volda, så det var en motivasjon. Jeg fikk et litt større innblikk i deres situasjon før de kommer til oss, avslutter hun.